Europa på spillkartet

Tore Vagn Lids «Kill them all!» handler om den pågående økonomiske krisen i Europa og om konsekvensene den får for vanlige mennesker.

Dette er politisk brettspillteater, og føyer seg inn i rekken av Tore Vagn Lids tankevekkende og viktige teaterstykker. Vagn Lid har kalt Kill them all! et sørgespill.

• LES: Rykk frem til selvmord

Sørgespill

Et sørgespill defineres som «et sentimentalt skuespill med sørgelig avslutning» i Bokmålsordboka. Kjente sørgespill er Georg Büchners Woyzeck, Friedrich Schillers Don Carlos og August Strindbergs Fröken Julie.

Tore Vagn Lids pågående prosjekt er en sørgespill-trilogi. Den startet ved Hordaland teater i høst med stykket «Straff», som tematiserte samfunnskravet om straff, gjerne strengere straff.

Stykket dykket i straffens vesen. Og her, som i Nationaltheatrets «Kill them all!», har spillet form av et spill. Et brettspill. I «Straff» spiller Mordar-brikka og Forbrytarnaturen, blant andre.

«I Kill them all! »er det en variant av det populære familiebrettspillet Den forsvunne diamanten som spilles. Forskjellen er at nå er kartet over Afrika byttet ut med et europakart. Og at spillbrikkene legger livet i innsatspotten, kanskje uten at de selv vet det.

Overblikk

Spillkartet er scenegulvet. På scenen er fire skuespillere og to musikere. Alle seks regnes som spillere. De tar imot brikkene etter hvert som de lander i hver sin fallskjerm, og fører dem inn i spillet.

Brikkene er anonymiserte enkeltskjebner hentet fra europeiske, kriseherjede land. To av dem er annerledes: En av dem er en pensjonert norsk skuespiller som kjøper seg bolig i Sør-Europa fordi prisene er gunstige. Den andre, kalt Vandreren, kommer fra det østlige Europa og er uten fast bosted.

Av de sju brikkene er det bare de to siste som muligens overlever.
Brikkene flyttes rundt på brettet, som består av jernbanelinjer og ulike bygninger. På den måten skaper Tore Vagn Lid overblikk gjennom spillbrett og videoprojeksjoner, men gir også innblikk i enkeltskjebner.

Enkeltskjebner

For det er enkeltskjebner spillet handler om, ekte skjebner. Menneskene som brikkene representerer, har levd. Regissøren har hentet frem spesifikke skjebner fra Europas tragedie – de fleste er helt vanlige mennesker.

Etter hvert som spillet går sin gang, får de ulike kort som snus og som bestemmer deres skjebne. Flere ganger stilles de overfor umulige situasjoner og valg.

De blir desillusjonerte, melder pass, melder seg ut av spillet når det ikke er mer å tape. Spillet leder dem ut i resignasjon.

Et av trekkene er at spillereglene avdekkes underveis. Overraskelseskortene i spillet gir beskjeder om økte renter, om at de må ut av leiligheten, om at de står uten jobb. Hverdagslivet tas fra dem.

Til slutt har de lite eller ingen ting igjen, og da velger de døden. På en effektiv måte viser Tore Vagn Lid hvordan enkeltmennesker blir brikker i systemets spill.

Spillerne velger om de vil gå inn i rollen som brikkene eller om de vil opptre som brikkeførere. Spillerne er også i dialog med autentiske, anonymiserte lydopptak.
Spillets overraskelser projiseres på bakveggen sammen med statistikk og en oversikt over utviklingen av den europeiske krisen fra 2008. I «Kill them all!» er Europas skjebne nattsvart.

Ikke spekulativt

Stykket har vakt oppmerksomhet på grunn av visning av autentiske selvmordsvideoer mot slutten av stykket.

Det er forståelig at protester kommer, og scenene er ikke absolutt nødvendige i stykket, men samtidig må det understrekes at Vagn Lid ikke behandler disse videoklippene spekulativt. De er med på å understreke hvor vond situasjonen han lager teater om, faktisk er.

Det er synd hvis dette skal bli et heft ved forestillingen. Tore Vagn Lid fortjener oppmerksomhet for stykkene han lager. Disse minuttene mot slutten av stykket er satt inn i en sammenheng, klippene er anonymiserte, og de underbygger og understreker konsekvensen av et Europa i økonomisk krise.

Et Europa som det kan være vanskelig for utkanten Norge å begripe. Derfor er det viktig å lage teater med aktuell politisk tematikk hentet utenfra.

Nye drama

Tore Vagn Lid ønsker å si noe om at selvmordsbølgen i det sydlige Europa ikke kan reduseres til rene psykologiske eller biologiske forklaringsmodeller.

Han ønsker å peke på at det har med samfunn og strukturer å gjøre, og at et europeisk drama er under opprulling. Selvmordet, som ofte reduseres til isolerte personlige tragedier, settes i en sammenheng.

Nye drama utenfor teateret fordrer nye drama i teatrene, mener Tore Vagn Lid. Det er derfor han setter opp «Kill them all!».

Sjangerrikt

Spillerne presenterer også et tett, godt og sjangerrikt musikalsk lydbilde som både gir motstand og medvind til spillets gang. Spillerne er blant annet utstyrt med melodika, de synger og akkompagnerer også på andre måter.

En gjenganger er Elvis Presleys tolkning av Unchained Melody, som også følger den avsluttende videosekvensen i sørgespillet.

Både i musikk og tekst er det mange referanser, blant annet til Kringsatt av fiender, Hedda Gabler og den bibelske Noa med arken.

«Er det ikke noe dere kan bruke meg til», spør en av karakterene i stykket, det henvises til Ibsens Hedda Gabler. Svaret, også her, er nei.

Verken for Hedda eller hos spillbrikkene finnes det da noen annen utvei enn den ene. «Kill them all!» er et sørgespill, men det har også snert. Det er godt politisk teater.