Når pytonene flyr for siste gang

Du kan si «nudge-nudge, know what I mean, know what I mean, say no more, say no more!», nevne papegøyesorten «Norwegian Blue» eller spørre om hvor raskt en svale frakter en kokosnøtt nesten hvor som helst, og folk vil glise gjenkjennende.

Når det gjelder kokosnøtten, kommer det selvsagt an på om det er en europeisk eller afrikansk svale. (Alle vet jo at en europeisk svale ikke ville klart det).

Det er førti år siden «Monty Python’s Flying Circus» ble vist på BBC første gang, men crazyhumoren deres går aldri av moten.

Les: Monty Python gjenforenes

Humor til rett tid

De fem unge Cambridge og Oxford-utdannede britene og deres amerikanske venn startet som tekstforfattere for andre, men det viste seg snart at de hadde talenter utover å skrive, de kunne også spille. Eller opptre. Eller bare å være uforutsigbart gale foran kamera.

Akkurat hvorfor de traff så til de grader er vanskelig å si, det slo bare så grassat godt an. Musikeren blant de fem, Eric Idle sa til oss journalister på pressekonferanse i går at de nok kom med sin humor til rett tid.

Og det er muligens på sperregrensen aldersmessig å gjøre en gjenforening nå. De fem gjenlevende (Graham Chapman døde i 1989) er alle nå passert 70 år, noe de aldri går av veien for å nevne eller beklage seg over.

Orker ikke «silly walk»

Vi får derfor aldri se John Cleese gjøre den legendariske «silly walk» igjen, rett og slett fordi han har for dårlig fysikk, og for mange hofteoperasjoner. Men dansere kan gjøre det, dansere som ikke engang var født da Monty Python tok verden med storm.

Og det har slått meg på begge pressekonferansene jeg har vært på med Pythonene, i forbindelse med gjenforeningen, at dette er fem eldre herrer, som både hører litt dårlig, er blitt tynne i håret, synes ny teknologi er litt masete og som ser ut til å bli slitne etter en halv time med mediene.

Skjønt, om så avslutningsshowet kun varte en halvtime med de fem sittende i hver sin stol, mens de snurret i gang de surrealistiske animasjonene til Terry Gilliam, så ville de solgt ut. Folk får ikke nok.

– Vi gjør det kun for pengene. Nesten

Det finnes knapt tall på hvor mange ganger de gjenlevende medlemmene er blitt spurt om en gjenforening, men ingen av dem har syntes det var noen god idé.

Men etter at de tapte en lang og dyr rettssak om opphavsrettighetene til musikalen «Spamalot», trengte de penger. Noen tipset dem om at en gjenforeningsopptreden i Londons største innendørsarena, The O2-arena i Greenwich (den tidligere Milleniumdomen) kunne finansiere det saken hadde kostet dem.

Les også: Slik blir Monty Pythons comeback | Monty Python selger så det griner

Og det kunne omsider tilfredsstille alle som hadde mast om en gjenforening.
John Cleese har på sin side turnert nonstop i årevis for å betale skilsmissekostnader, så tanken var ikke fremmed for ham. Problemet var, som det har vært i alle årene etter de gikk hver til sitt, å samle dem. Det gikk bare så vidt nå også, selv å få alle til å stille på prøver har vært en prøvelse (pun intended).

En av hovedgrunnene til at de har kviet seg, er tapet av det sjette medlemmet, Graham Chapman, som døde i 1989.

Han var en viktig motor for humoren, og de andre kunne vanskelig se for seg en gjenforening uten ham. Men så var det altså disse pengene. Og skulle det noen gang være en gjenforening måtte det være nå, før flere falt fra.

Jeg spurte medlemmene i høst om hvordan det blir å ha gjenforening uten Chapman, og da svarte de at han kunne da likevel finne på å dukke opp for alt de visste. Det ville da være typisk ham. Og var et typisk Python-svar.

I går fikk de på nytt spørsmålet, og antok at han ville ankommet showet for sent, stått og gnidd seg på tinningen uten helt å vite hva han skulle gjøre. Sagt med kjærlighet. Og humor.

Og bare penger er det da heller ikke snakk om. Medlemmene bekreftet i går at hele sceneshowet koster opp mot 4 millioner pund, så det er tydelig at duften av sagmugg har gjort dem godt.

Kong Arthur og den sorte ridder

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg så Monty Python, og jeg husker heller ikke lenger om det var det tidvis surrealistiske tv-showet «Monty Pythons flygende sirkus», eller en av langfilmene – som det het i «gamle dager». Jeg husker bare at jeg ikke kunne få nok.

Kun én i vår kameratgjeng hadde videoopptaker da vi vokste opp, men heldigvis klarte nettopp han å samle mye Python-materiale fra svensk og norsk TV, slik at vi kunne se det om og om igjen (som jo var veldig snedig med video på 80-tallet).

Det redefinerte egentlig alle oppfatninger jeg til da hadde hatt om humor. Og hvor vondt jeg kunne få i magen av å le.

De første lagene med humor var morsomme fordi de var fullstendig uforutsigbare. Som tidlig i «Monty Python og ridderne av det runde bord» og kong Arthurs møte med den sorte ridderen som nekter å gi seg.

Nekter å gi seg selv når begge armene og begge bena er hugget av («bare et kjøttsår»), like fullt skriker han at han skal bite bena av kong Arthur, og mener han er feig som drar sin vei.

Å nei, det var Erik Den Heldige

Eller når den fete mannen i restauranten eksploderer i «Og nå over til noe helt annet» etter å ha fått en «løvtynn mintsjokolade» til dessert. Eksploderer slik at mageinnhold og innvoller for øvrig spres over hele restauranten.

Eller små ting som at den eneste vikingen som falt over bord da de møtte sjøuhyret (Midgardsormen?) i «Soga om Eirik Viking» selvsagt het … Eric The Lucky. (Oh, there goes Eric the Lucky). Filmen var for øvrig kun en halv Python-film, da kun Terry Jones (som også hadde regi og manus), Michael Palin og John Cleese var med.

Da vi ble litt eldre forsto vi det politiske laget. Enten det handlet om mediekritikk gjennom de endeløst meningsløse liksom-programmene på TV de portretterte, latterliggjøringen av flere navngitte politikere gjennom sanger (Henry Kissinger – you’ve got nicer legs than Hitler and bigger tits than Cher), eller selvsagt den bitende religionskritikken som dukket opp i en gang så kontroversielle filmen «Life of Brian».

Og Monty Python ble heller ikke mer populær i katolske land da nyfødte barn falt ut mellom bena på katolske mødre, mens de andre tusenvis av barna danset og sang om at «hver eneste spermie er hellig».

Typisk engelsk humor

La det være sagt, Monty Python verken var eller er for alle. Men de falt i smak hos veldig mange. Av hjemlige storheter var det åpenbart at herrene Knut Lystad og Lars Mjøen var tungt inspirert av engelskmennene.

Selv en streng dame som Margaret Thatcher brukte linjer fra sketsjen om den døde papegøyen Norwegian Blue da hun omtalte albatross-symbolet til partiet Liberaldemokratene i 1990.

Mange har kalt det typisk engelsk humor. Kanskje var det mer at det var engelskmenn som fant opp nettopp den humoren. Men det var hardt gjennomarbeidede saker.

John Cleese fortalte nylig at han og Graham Chapman brukte en av Oxfords synonymordbøker som en av sine viktigste kilder for å velge riktige ord til sketsjene. Bare for senere å se at noen av de hadde brukt mest tid på slo best an i ikke-engelsk talende land.

Forvent den spanske inkvisisjonen

Det var altså planlagt ET avslutningsshow, men de 20.000 billettene ble revet bort på 43 sekunder. Jeg var en av dem som forsøkte å skaffe meg dem. Senere ble fem nye forestillinger lagt til, men billettene forsvant også der. Selv med TI forestillinger i London 02-arena som i denne sammenhengen har over 14.000 plasser per kveld ble det umulig å få billetter. Med mindre du kjøpte dem i det svarte markedet da. For 30.000 kroner.

Les: Monty Python-billetter revet vekk

Heldigvis hadde gjengen stor glede av å ødelegge svartebørshaiene, så de har sakte, men sikkert lekket nye billetter underveis. Selv klarte jeg å sikre meg en god plass til bare 400 kroner.

Jeg skal innrømme at jeg er spent på hva Monty Python klarer å levere når de omsider går inn for landing. De ER som sagt gamle nå. Men de gjentok mange ganger i går at de både har, og har hatt det veldig gøy med å lage showet. Og som John Cleese sa, de har det mer morsomt når de en sjelden gang er sammen, mer morsomt enn i noen annen sammenheng.

I tillegg er de legender. Levende legender. Det kan ikke gå galt. Og denne gangen forventer vi også den spanske inkvisisjonen.

Les også: Her blir de oppfordret til «tullete gåing» | John Cleese imponert over norsk «Silly Walk»