Thomas sukket, og lot fristelsen fare. Isteden prøvde han tålmodig å forklare klienten hvorfor han ikke kunne få penger til røyk og alkohol, den slags fikk han heller prøve å greie seg uten. Sosialklienten kjeftet og bannet da han ble skysset baklengs ut av døren, like fattig som da han kom inn. Slik var det bestandig. Nils avslo søknadene og overlot til Tomas å gi stakkarene beskjed. Og dermed så var det også han som fikk all kjeften. Det var ikke bare sosialklienter som følte verden urettferdig…
Følelsen av urettferdighet fikk næring hver gang han så Nils. Han spradet rundt i gangene med verdens mest selvtilfredse mine. Tydeligvis fornøyd med tilværelsen, overbevist om at han var hakket bedre enn de andre på kontoret. Spesielt ille var det at han stadig kom med små, nedlatende stikk for ytterligere å markere den nye forskjellen i forholdet deres. Nils den fremadstormende, vellykkede. Lykkelig i ekteskapet, suksessrik på jobben. Thomas, den resignerte, på stedet hvil, ikke engang var mann nok for kjerringa si….
Det var allikevel Beate som fikk han til å bestemme seg. De satt og spiste middag, og for en gang skyld var de alene rundt bordet. Begge ungene var av gårde, minstemann på 7 år overnattet hos en kamerat og 14 år gamle Johanne var på håndballtrening. De spiste kjøttkaker med ertestuing, men den vanligvis så snakkesalige Beate var unormalt taus. Hun så stadig engstelig og urolig bort på ham, han skjønte at det var noe som plaget henne. Det var tydelig at hun hadde noe å si, men ikke helt visste hvordan hun skulle få sagt det. Han smilte oppmuntrende til henne;
- Hva er det du tenker på?
- Eh, nei…. Nils var innom tidligere i dag, i lunchen…
- Å?
- Han lurte på om du var hjemme..
- Jasså? Jeg trodde da han visste at jeg var på jobben? Jeg hilste jo på ham tidligere i dag… Dessuten er det ikke alle forunt å ha lange, ovale luncher på utsiden av kontoret…. Stemmen lød bitrere enn han ønsket, han prøvde å avvæpne den med et smil.
- Hva var det han ville?
- Nei, egentlig ikke noe spesielt, tror jeg. Bare snakke litt… Jeg ba han inn på kaffe, og han satt og la ut.... Om at han hadde fått større kontor, høyere lønn, ny bil….. Ja, du vet hvordan han er…… Men så….
Hun ble stille, så ned på duken, tydelig utilpass.
- Ja?
- eh, så begynte han å prate om Daniel, og ja… at jeg hadde… ja du vet…..rota… Han sa at han skjønte meg og sånn……At jeg sikkert var ensom….. Og at du sikkert var sliten og ikke kunne… Så sa han at han alltid hadde likt meg, at han var litt…….
- Nei, fy faen! Prøvde hans seg?
- Ja, han prøvde å ta rundt meg, men jeg fikk vridd meg vekk. Prøvde å le det bort, fortalte at jeg var glad i deg, men…. Han bare fortsatte å ….. Og sa at jeg bare måtte ringe hvis jeg forandret mening. Æsj, det var egentlig ganske ekkelt….selv om han sikkert ikke mente noe med det….?
- Nei, det kan jo hende du har misforstått, kanskje han bare tøyset…. Han kan jo være litt… ehh… klossete…. Og uansett, det viktigste er jo at du sa nei…. Han smilte med munnen, men ordene var kalde. Han hørte selv at de ikke lød ekte.
Den helvetes dritten, den forbannede innbilske klysa! Det var klart han mente det. Han trodde vel Beate var fritt vilt siden hun allerede hadde vært utro. Og siden jeg er slik en taper…
Han svettet, kjente hvordan raseriet bygde seg opp, dette fant han seg faen ikke i!
- Kanskje du har rett. Jeg håper det. Beate virket lettet. Hun hadde gruet seg til å fortelle det. Vært redd for at han skulle bli sint. Sint på henne. At han skulle tro at hun hadde invitert til det, flørtet….
- Men er det sant at han tjener dobbelt så mye som deg?
- Nei, løy Tomas, det gjør han ikke. Jeg tjener nesten like mye…
Beate reiste seg og slo på tven, de satt tause og så på Hotell Cæsar. Det vil si, Beate så. Tomas var langt borte i sine egne tanker. Nå var han ikke i tvil lenger. Nils skulle få akkurat det han fortjente, og det var i hvert fall ikke Beate! Han var riktignok en tilgivelsens mann, men han var da faen meg ingen dust heller! Nils skulle få vite sannheten om Karins lille affære, det var ihvertfall sikkert. Det skulle nok få han ned på jorden igjen, vise ham hvor liten og ussel han var… Og lære ham å holde seg vekk fra andres koner….Men hvordan? Og var det hevn nok, burde han ikke sørge for at han virkelig angret?
Hevnlyst var en ganske ny følelse for Tomas, men nå fylte den han med et raseri han ikke kunne huske å ha følt før. Skuffelse over vennen, sinnet over Beates svik, og urettferdigheten ved at han var blitt forbigått på jobben. Pengene som aldri strakk helt til, den gamle kjerra som stadig stoppet… Alt skyldtes en person; Nils.
Han ble sittende oppe etter at Beate hadde dusjet og krøpet til sengs. Hun hadde sett undrende på ham, men latt ham være i fred. I fred med tankene.
Det var blitt natt da han reiste seg fra sofaen og gikk ut i gangen. Tok på seg den mørk brune ullfrakken, den han hadde fått av Beate. Han husker hvor stolt han var de første gangene han brukte den, ekte Kasjmir ull. Nå var frakken gammel og slitt, men fremdeles god og varm. Han tok på seg skoene, lukket utgangsdøren forsiktig etter seg, og gikk ut i Julinatten. Det var kaldt ute, selv om det var midtsommer. Både Juni og Juli hadde forresten vært ualminnelige kalde måneder. Kalde og våte.
Han satt seg inn i den gamle Volvoen og startet bilen. Motoren hakket litt, et øyeblikk trodde han den skulle slå seg vrang igjen, men så bestemte den seg tydeligvis for å være samarbeidsvillig. Han pustet lettet ut, og kjørte sakte ut av gården.
I annen etasje våknet Beate av bilmotoren. Hun kikket på den digitale klokken på nattbordet. Den var ti over tre. Forundret gikk hun bort til vinduet og kikket ut. Akkurat tidsnok til å se bilen forsvinne sakte rundt hjørnet og ut på hovedveien.
Akrevet av
Myriam H. Bjerkli