My super ex-girlfriend

Superkvinnen er en stereotyp, men hun som spiller henne gjør skikkelsen mangefasettert og spennende. Vår anmelder mener at Uma Thurman alene klarer å gjøre en dum film underholdende.

Anmeldt av Einar Guldvog Staalesen

Uma Thurman og Luke Wilson på premieren for filmen My Super Ex-Girlfriend i New York i juli. (Foto: AP/Scanpix)

G-jenta redder verden. I hvert fall Manhattan. Hun samler sine strenger og ødsler sine krefter høyt og lavt når krefter behøves. Identiteten er ukjent, og folket kjenner bare G-girl.

"My Super Ex-Girlfriend" er digiaction-komedie med romantiske episoder. Heltinnen har superkrefter. Mannen er en dust som befinner seg i ledelsen av et arkitektkontor. Hun gjør gode gjerninger. De fleste andre i filmen gjør minimalt.

Under middels

Historien er tåpelig og filmatiseringen utført uten vidd. Skuespilleriet er under middels i nesten alle roller. Luke Wilson kløner med mimikken i den mannlige hovedrollen.

Strålende Thurman

Men det hefter ikke Uma Thurman. Hun og sminkøren hennes gir ubegripelig frodig liv til den Hollywood-emansiperte heltinneskikkelsen. Hun er kommuegrå, vever og sjenert, og nymfomant aggressiv og drepende atletisk, i raske skiftninger.

Hun svir av motstand med blikket og stopper meteorer og raketter med nevene og hun elsker så voldsomt at senga kneler i avslutningen av andre date. Ellers er hun anonym.

Redder filmen

Det fantastiske er at vi ser de veldige stemningsskiftene i henne. De sitter i øynene og hele jenta.

Uma Thurman gjør denne dumme filmen underholdende. Det er rart å oppleve.

36 åringen fra Boston har mer enn 30 filmroller bak seg. Det langlemmede nærværet hennes i Kill Bill-filmene i 2003 og 2004, er nok foreløpig karrieretopp. Men rollen som G-girl vil åpne for en helt annen type-variasjon i fremtidige oppgaver.

Einar Guldvog Staalesen anmelder flere av ukens premierefilmer i Mørkets opplevelser i P2 etter nyhetene kl. 17.00 torsdag ettermiddag.

(Kulturnytt NRK P2, 14. sept 2006)

Lenker