Det er ikke uten forventning jeg setter på den nye plata til Gjermund Larsen Trio, for jeg har fulgt karrieren til denne kanskje beste felespilleren i Norge tett – blant annet som solist med Kringkastingsorkestret, som en del av Christian Wallumrød sekstett og Majorstuen, og som solo folkemusiker.
For allsidigheten har preget musikken Gjermund Larsen har strøket seg gjennom. Han er en improvisator og en stilskaper – et forbilde for mange unge utøvere både på hardingfele og cello, men først og fremst som felespiller på vanlig fele.
Les:
Fine enkeltprestasjoner
Gjermund Larsen spiller her på en uanstrengt måte, som vanlig med sin helt personlige stil. Han har et stort teknisk register, som han med vilje ikke benytter seg av fullt ut. Han holder seg heller i tømmene – aldri uten å slippe de andre musikerne av syne.
CD-en «Reise» er en reise i de samme musikalske omgivelser som trioen har vært i tidligere. Det er komposisjoner av Gjermund Larsen – arrangert av trioen, som ellers består av Andreas Utnem på piano og harmonium og Sondre Meisfjord på bass.
Det vil si: Jeg kjenner igjen lydbildet og måten instrumentene står til hverandre. Lyden av dem har en kjent karakteristikk og det ligger mange fine enkeltprestasjoner i de luftige arrangementene. Dessuten fortsetter Gjermund Larsen å skape fine melodier og fengende musikk. Likevel er det en forandring.
Mer nedpå
Tidligere har jeg nok tenkt at det kan låte litt svulstig av trioen. Jeg har i og for seg likt det, men denne plata har mer nøktern bruk av virtuose sprang. Plata er mer nedpå, mer uavsluttet og mørkere. En brureslått blir ikke bare optimistisk, en vuggelåt ikke bare søt.
Jeg hører musikere med selvtillit, som tror på det de gjør, ved at de dveler ved enkelte harmonier og klanger. De vender på mulighetene de har i sin ganske store palett – og finner fram til god musikk.
Enkelte ganger hører jeg et harmonium som gynger og rykker, jeg hører strengene slå i bassens gripbrett – og som lytter kommer jeg så nær strøkene til Gjermund Larsen at jeg kan lukte harpiksen som svever rundt ham.
Låtene er poetiske – det går an å finne fram til noen historier der bak dem. Og de kan overraske ved å komme opp fra mørket, titte ut i det lyse og lette en stund, for så å vende tilbake. Det er ekte, nært og personlig.
