Osman Kibar er filmjournalist og tidligere leder for Norsk Filmkritikerlag. Han tror opprettelsen av den nye Filmfondet har gjort filmfolk usikre.
- I forbindelse med at man har fått et helt nytt filmfond har man samlet alle statlige midler til filmproduksjon i en pott. Når det bare er tre personer som avgjør hva slags filmer som skal lages og det finnes et helt filmmiljø som lurer på hvordan det skal gå med dem, så blir det veldig sterk uro og usikkerhet, sier Kibar.
Nervøsitet i det etablerte miljøet
Denne høsten har den norske filmbransjen diskutert filmstøtten så busta fyker.
Mandag møttes Norsk Filmfond og filmbransjen for å diskutere den norske filmstøtten. Den siste tiden har det også pågått en debatt om hvorvidt norske filmmanus er gode nok eller ikke, og Filmfondets konsulent Erlend Loe trakk frem Unni Straumes film "Musikk for bryllup og begravelser" som et eksempel på at manus ikke alltid er bra nok.
- Erlend Loe, som en av tre filmkonsulenter, har gitt signaler om at det først og fremst er lavbudsjettsfilmer de ønsker å satse på, for da får man laget flere filmer for pengene. Men når filmene lages på små budsjetter, med bærbare kamera og små filmteam blir filmstabene overflødige. Det etablerte miljøet blir nervøst, og det er nok bakgrunnen for at Erlend Loes uttalelser ble dråpen som fikk begeret til å flyte over.
Typisk norsk
Kibar mener det er betegnende at hver gang filmbransjen diskuterer noe, så dreier det seg om hvorvidt de statlige støtteordningene fungerer eller ikke.
- Først klager filmbransjen over at det produseres altfor få filmer og når Filmfondet går inn for å lage dobbelt så mange uten at de har fått mer penger, så er de misfornøyd med hvordan det blir da. Det er nok ganske særnorskt.
Av Birger Kolsrud Jåsund/Torunn P. Westerfjell
Kulturnytt, NRK P2, tirsdag 5. november 2002