Dine miner og mine miner
Miner er en slags usprengte bomber som ligger å venter på at noen skal komme forbi. Når en eller annen stakkar skvalper for nær, går sprengladningen av, og er man litt uheldig går skipet ned med mann og mus. Som man lett kan skjønne er det ganske slemt å legge ut miner.
I tillegg er det temmelig teit også. Minene sliter seg og synker og dupper rundt som de vil, og snart er det ingen som har peil på hvor mange de er eller hvor de befinner seg hen. Før man vet ordet av det har man gått på sin egen mine.
På frifot
Under første og andre verdenskrig la både vi og fienden ut dungevis av sjøminer rundt Norge, og selv om mange er borte, er det stadig en del av dem som er på frifot. Jammen godt det finnes noen snille tøffinger som driver og rydder dem opp! Men det finnes mange typer miner, og man må vite nøyaktig hva slags mine man har med å gjøre for å være sikker på hvordan man skal kvitte seg med den.
Mange typer miner
De som lager miner er i grunnen ganske oppfinnsomme, og det finnes flere utspekulerte måter bombene kan gå av på. Hornminer er et eksempel på kontaktavfyrte miner. De er rett og slett digre stålkuler med dynamitt inni, og lange pigger stikkende ut i alle retninger. Meningen er liksom at man skal kjøre på dem med båt. Da knuses nemlig små glassbeholdere med syre som sitter inni piggehornene, og når syra slipper fri antenner hele dynamittlasset.
Magnetmine
Andre typer har finurlige magnet-mekanismer inni. Siden de fleste skip er laget av jernholdig metall kan man trygt si at de tiltrekker seg magneter. Det har de sleipe minemakere utnyttet, og puttet en liten magnetduppeditt inni tennmekanismen. Kommer det en jernklump seilende forbi, trekker den til seg den lille magnetflisa, og minen går av med et digert, gurglende smell.
Smartinger
Andre miner kan registrere lyd, akkurat som et øre, og kan godt høre når noe svært kommer dundrende forbi. Det betyr at du er ganske trygg i robåten din (hvis du ikke skråler alt for mye), mens et digert skip er i trøbbel.
Nymotens miner kan til og med se forskjell på båtene som passerer, og velge hvilken båt de vil sprenge. Heldigvis er det mange smartinger som har pønsket ut lure metoder for å få has på minemøkka også.
Minesveiping
Det er mange forskjellige måter å rydde miner på. En av dem er minesveiping. Det betyr at man henger et langt slep etter en mineryddingsbåt. Dette slepet kan kutte ankerfestene til miner som er lenket fast til bunnen slik at de kommer opp til overflaten. Man kan også henge på en narreduppeditt som sender ut lydsignaler, og kan etterligne magnetfeltet til alskens rare skip. Rett som det er tror minene at fiendens skip kommer forbi, og går i lufta med dunder og brak. Heldigvis er slepet så langt at selve minerydderbåten er på trygg avstand.
Minejeger
Skipet KNM Hinnøy er en minejegerskute, og mannskapet her leter på en annen måte enn minesveiperen. Inne i kahytten har de nemlig sonar, en slags vannradar, som viser hvordan det ser ut under vannet. Ikke sjelden finner de saker og ting som ser misstenkelig ut, og da er det bare å sende ut dykkerne eller miniubåten for å sjekke.
Når de er sikre på hva slags hissigpropp de har med å gjøre pønsker de ut en lur plan for hvordan de skal kvitte seg med den. Når minene er gamle er ofte tennmekanismen ødelagt, og det sikreste er ofte å klistre på en real klump med TNT og sprenge hele ruklet.
Spesielt skip
Minerydderne har som sagt en ganske spesiell jobb, og du må ikke tro at de setter ut på oppdrag i en hvilken som helst jernholk. Selv om KNM Hinnøy ligner på et vanlig skip er det i virkeligheten laget av plast! Rørene inni er av umagnetisk stål, og i tillegg har de et system om bord som sørger for at båten ikke blir det minste magnetisk. Dermed blir man usynlig for magnetminene.
LuftputekatamaHVA??!
Det er flere saker og ting som gjør KNM Hinnøy helt spesiell. Hun er nemlig en luftputekatamaran. Det høres kanskje ut som gobligokk, men oversatt til norsk betyr det at det ligger en svær luftboble mellom undersiden av båten og vannet.
Bunnen på en katamaranbåt stikker nemlig bare nedi vannet på sidene, og hvis man da tetter igjen foran og bak, og blåser luft innunder i midten, lager man en diger luftpute som båten kan skli rundt på. Dermed stikker det svære, tunge skroget bare en halvmeter ned under vannflata, og sjansen for å treffe på miner blir ganske liten.
Skulle det likevel gå av en ladning i nærheten, har minerydderen enda noen kort i ermet. Luftputa under båten funker akkurat som en madrass! Dessuten står alle datamaskiner og styringsmekanismer og andre tekniske duppeditter inni skipet på sjokkdempere som tar av for støtet, slik at ingenting ristes i stykker.
Mange miner små…
Siden man i grunnen ikke var så flinke til å rydde opp etter seg etter andre verdenskrig ligger det altså en hel del miner og slenger i den norske skjærgården. Mange av dem har slitt seg fra ankeret og sunket til bunns, og noen ender opp på strender eller i noens fiskegarn fra tid til annen. Det hender også ganske ofte at sportsdykkere snubler over dem.
…lager stort sett ikke hull i robåter
Heldigvis er nok de fleste av dem blitt litt krønsja på innsiden igjennom årenes løp,og funker ikke så bra som de skulle. Det betyr at det stort sett går bra med alle båtene som suser rundt i de norske farvann, og med badegjestene og dykkerne også for den saks skyld. Men det er aldri noen dum ide å være litt forsiktig, og finner man noe misstenkelig er det nok best å la det ligge i fred mens man sender bud etter minejegerne i forsvaret. De kan nemlig ordne opp!