Anmeldelse av Torkil Baden
All ære til satsingen til teatersjef Vidar Sandem på en hel serie nye norske musikaler. Mennesket lever ikke av "My Fair Lady" og "Chicago" alene.
Terje Rypdal og Carl J. Kiønig
Fallhøyden er stor når man går utenfor de etablerte suksessers slagne landevei. "Phantasma" prøver å skape noe nytt, en mer operapreget musikalform. Det er spektakulær scenografi og japansk-inspirerte kostymer.
Det er gode dansere i en seriøs koreografi, velklingende sangere, både som solister og kor. Det er et flott orkester, med komponisten selv, Terje Rypdal, på gitar.
Stillestående
Men forestillingen blir for stillestående. Tekstforfatter Carl Jørgen Kiønigs fortelling om vandreren gjennom livet er ikke særlig spennende, og den poetiske kvaliteten halter.
Vandreren går som en Orfeus til dødsriket for å hente sin elskede, som han har sviktet. Og han finner omsider sin datter, som fører livet videre.
Hildegunn Riise. Foto: Erik Berg
Tablåer
Lasse Kolsrud er en traust vandrer gjennom de tungsindige tablåene, men særlig frodig får han ikke anledning til å være.
Hildegunn Riise er en skikkelig diabolsk figur som vandrerens kone, som ikke får slippe ut av dødsrikets favntak.
Klangkunstner
Terje Rypdals harmonier er ikke særlig spennende, men man merker kloa til en erfaren komponist og en klangkunstner som vet å utnytte
orkestret.
Melodiene er enkle, sjelden likegyldige, og som oftest fengende.
Phantasma-ensemblet. Foto: Erik Berg
Få kontraster
Dette eventyret om livet, døden og kjærligheten foregår i langsomt tempo med mange tekstlige og musikalske gjentakelser, uten at disse gir noen utvikling. Det er ofte bombastiske utbrudd, men det blir mye skrik og lite ull, og man er ikke redd for å tøye grensen mot det banale.
En discotekscene og en ikke altfor morsom operaparodi frisker opp, og litt rockemusikal à la "Hair" og Pink Floyd er blant de altfor få kontrastene i denne melankolske monumentaliteten.
Kulturnytt/Midt i musikken, NRK P2, Mandag 3.mars