Aristoteles
mente melankolien skyldtes en ubalanse i kroppsvæskene. For mye av den svarte gallen i systemet. Fikse litt på blandingen av kroppsvæsker – så er det i orden igjen.
Men hva er det å være melankolsk? Jeg tenker at det må være noe mer enn å komme i dårlig stemning hvis man søler bløtkake på slipset sitt. Melankoli må gå litt dypere enn hodepine, kanskje en slags hodepine i sjelen?
Peter Wessel Zapffe (1899-1990) kunne mane melankolien fram på kort varsel. I innledningen til «Den sidste Messias» (1933) skriver han:
«En nat i længst forsvundne tider vaaknet mennesket og saa sig selv. Han saa at han var naken under kosmos, hjemløs i sitt eget legeme. Allting oppløste sig for hans prøvende tanke, under over under, rædsel over rædsel sprang ut i hans sind.»
Den satt.
Vår filosof denne uken, Simone Weil (1909-43) oppsøkte denne sinnsstemningen med vilje. Jeg tror hun ville hensette seg i desperat fortvilelse og så finne ut om der virkelig er en nådens Gud som presenterer seg i samme øyeblikk som vi mister troen på Ham.
Store og vanskelige spørsmål. Jeg er glad vi har med oss Rosemary Clooney også denne uken. Hun framfører to flotte komposisjoner for oss, den siste med kun gitarakkompagnement fra Emily Remler som gikk ut av tiden alt for ung i 1990 bare 33 år gammel.
ROSEMARY CLOONEY (1928 – 2002)
beveget seg i motsatt retning, fra et barndomshjem i ruiner – til suksess i Hollywood. Men ikke uten melankoli og tristesse.
Vi hører to komposisjonen:
I let a song go out of my Heart med Duke Ellingtons orkester
Call me Irresponsible med gitarstøtte fra Emily Remler
De av dere som bruker Spotify finner musikken her:
