Maskulin og hektisk

Å leve opp til far og bror er en nesten umulig oppgave når etternavnet ditt er Kuti. Femis far, Fela Kuti, er fremdeles det store ikonet i nigeriansk musikk, for ikke å si hele verdens musikk, elleve år etter sin død. Få, om noen, har så mytisk posisjon som Fela Anikulapo Kuti , rebellen fra Lagos.

Så har du lillebror, Seun Kuti , som arvet pappa Felas band, Africa 70, og som mange nok fikk med seg på fjorårets nobelkonsert. Hans plate fra i sommer var glitrende.

Mot dette skal altså storebror Femi Kuti prøve seg, på sin første plate på mer enn sju år.

Rasende

Femi Kuti går friskt til verket. Han har kvittet seg av med rapperne og remikserne, og har gjeninntatt den sentrale plassen i blåserekka selv. Han spiller alle saksofonslag her, fra alt til baryton. Langsomt er han på vei tilbake til utgangspunktet, den nigerianske afrobeatsjangeren hans far dyrket frem etter reiser til USA og England, og som på sitt beste var en fantastisk symbiose av funk, jazz og vestafrikanske rytmetradisjoner, med tungt tungt politisk budskap i bunn.

Det er der Femi Kuti befinner seg nå. Det politiske blir stadig tyngre, stadig mer slagordpreget, og akkurat like rasende som det du fant hos hans far. Men der hvor Fela Kuti brukte 20 minutter og mer for å utbrodere sine musikalske poeng, holder Femi Kuti fremdeles på femminuttersformatet. Dermed forsvinner noe av det subtile som preget afrobeatsjangeren, og musikken fremstår som mer maskulin, mer bastant og mer hektisk.

Brutalt og monotont

For all del. Det er det maskuline og nesten brutale som gjør Femi Kuti. Det er dét som skiller ham fra både pappa og bror, men samtidig er akkurat dét hans problem. I stedet for å gjøre som far og gi oss to uendelig varierte låter på 25 minutter hver, gir Femi Kuti oss tolv låter som blir monotont like i uttrykk og som gjør at vi kjeder oss etter hvert.

Unntak finnes heldigvis. Noen av låtene her står brillefint på egen hånd. Som åpningslåta Oyimbo, som jeg skulle ønske aldri tok slutt.