Mange er kjent med at Kunstmuseene i Bergen besitter en flott samling eldre og moderne kunst. Særlig har det vært fokus på de mange sentrale Munch-arbeidene museet forvalter.
Det jeg tror færre har fått med seg er at museet også har en ganske så imponerende og omfattende samling samtidskunst. Det er denne delen av samlingen man nå vil vise nye sider av med utstillingen KODE Samtid, en utstilling som er planlagt å henge i fire år.
Visuelt sjokk
Det hele innledes med et visuelt sjokk; nemlig med den amerikanske verdensstjernen Tony Matellis uhyggelige voksdukke av seg selv i naturlig størrelse.
Skulpturen viser kunstneren liggende naken i en poserende stilling, som en klassisk Venus. Kroppen som er skremmende realistisk fremstilt, er full av utvekster og byller. Skulpturen lener seg på en bunke pornoblader og andre magasiner. Foran ham på gulvet ligger et virvar av gamle ølbokser, vannflasker, fuktig tørkepapir og annet.
Problematiserer konvensjoner
Gjennom skulpturen problematiserer Matelli både akttradisjonen og selvportrettet som sjanger. Her bryter han med aktsjangeren som gjennom århundrer har dyrket den unge, vakre kvinnen som kropp, som begjærsobjekt. Her har en monstrøs, motbydelig mannskropp tatt den unge, attraktive kvinnens plass.
Slik gjør Matelli oss oppmerksom på både sjangerforventninger, men også at det er den unge vakre kroppen vi vil se, ikke det misdannede, det aldrende eller det uskjønne.
Verket kan også sees som en kritisk kommentar til selvportrettsjangeren som i våre dager har fått sin renessanse gjennom Facebook og andre sosiale medier, der vi i god idealiserende stil konstruerer et vakkert og tiltrekkende bilde av oss selv.
Tony Matelli får passende nok selskap av vår egen Bjarne Melgaard.
Hvit strek mot svart bunn
Det påtrengende ekspressive universet avløses av noe mer stillferdig, minimalistisk og meditativt.
I neste rom finner vi nemlig Jan Groth enkle rene arbeider; en hvit strek mot svart bunn i en av hans gigantiske gobelenger. Streken gjentas som en negativ i en svart skulptur mot den hvite museumsveggen.
Kanskje en ørliten tanke forutsigbart, men likevel velvalgt finner vi Thomas Phils voksaktige ensfargede akrylmalerier sammen med Heidi Kennedy Skjerves skjøre strikkede billedflate.
Livets sårbarhet
Jeg festet meg også ved en film av den norske kunstneren Lotte Konow Lund der hun reflekterer over hvordan hun kunne brukt ulike hverdagsgjenstander til å skade og eventuelt drepe seg selv.
I filmen ser vi forskjellige gjenstander som på et øyeblikk kan utgjøre forskjellen på liv og død. En tonløs og nøytral kvinnestemme snakker om at hun slå sitt eget hode så hardt mot vinduet at glasset knuser, og den øvre del av vinduet vil falle ned som en guillotine og skille hodet fra kroppen.
Hun snakker om å kutte av seg i fingeren, eller skli på et vått badegulv og knuse hode mot gulvflisene. Hun snakker om å koke sine egne hender i en gryte, eller drikke salmiakk.
Her tematiseres livets balansegang en hårsbredd fra døden.
Brennende eller blødende jordklode
Foruten arbeider av kjente skikkelser som Odd Nerdrum og Gardar Eide Einarsson finner vi også et stort maleri av den norske kunstneren Terje Nicholaisen.
Bildet har tittelen Revolusjon og viser en jordklode i flammer, der landene er fremstilt som blødende sår. En hel rekke mennesker er i hvert fall på vei til å forlate jorden i en båt på vei mot solen. På tvers over hele billedflaten ser vi noe som ved første øyekast ser ut som blodspor, men som ved nøyere studier også kan se ut som en endeløs kø av mennesker.
Bildet er malt i 2006 men oppleves skremmende aktuelt, som en metaforisk illustrasjon av den fortvilede situasjonen der syriske flyktninger setter livet på spill i et desperat håp om å komme i sikkerhet.
Ville vunnet på en tematikk
Jeg er imponert over utvalget, slik sett lykkes man med en av utstillingens viktigste motivasjoner; nemlig å vise at KODE sitter på en imponerende samling samtidskunst.
Men når det er sagt tror jeg utstillingen kunne blitt en enda mye bedre hvis de hadde gitt den en samlende tematisk ramme.
Når man lader en utstillingen med et idéinnhold, og gir den en tittel, så gjør man den til noe mer enn summen av sine flotte enkeltarbeider: Man hjelper betrakteren til å se relasjoner mellom de ulike kunstverkene.