NRK Meny
Normal

Måne for livets stebarn

Først var det spenstig moro og så ble det åndeløst gripende. Kjetil Bang-Hansens oppsetning av ”Måne for livets stebarn” på Centralteatret i Oslo ble en stor teateropplevelse.

Måne for livets stebarn

Toralv Maurstad og Marika Enstad

Foto: Marit Anna Evanger

John Kristian Alsakers scenografi lar publikum komme helt inn på tunet til den fattige gården. Der bærer Josie (Marika Enstad) digre kampestein og høyballer. Mens faren Phil Hogan (Toralf Maurstad) skjeller henne ut med et tvesinnet blikk og et olmt flir, bredbeint og møkkete. Maurstad spiller fattig irsk bonde på USAs østkyst - i det siste stykket Nobelprisvinneren Eugene O'Neill skrev.

Glitrende samspill

Samspillet mellom Marika Enstad som Josie og Toralv Maurstad som faren, gnistrer som et pågående fyrverkeri. Det er en fryd å oppleve Maurstads innfule Hogan i denne forestillingen, full av spilleglede i et univers Maurstad kjenner ut og inn fra tidligere roller i O'Neills stykker. Kjetil Bang-Hansens regi har tempo og driv, særlig i førsteakten.

Svein Tindberg som Jim Tyrone kom godt i mål i siste akten når han bekjenner til Josie hvorfor han forakter seg selv, og hvorfor han ikke ser noen fremtid for seg. Allerede i den frivole og muntre førsteakten har vi fått varsel et par ganger (en gang for mye ?) om Tyrones selvplageri. Bang-Hansen lar lyden av tog rulle over scenen, lyset skifter og vi er inne i Tyrones traumefylte hode. Så knipser han seg bistert vekk fra spøkelsestoget og er tilbake i virkeligheten med et kontrollert smil.

Måne for livets stebarn

Svein Tindberg og Marika Enstad som 'livets stebarn'.

Foto: Marit Anna Evanger

Til slutt, når alle ytre fakter har spilt seg ut, viser Tindberg og Enstad oss to svært ensomme mennesker som endelig våger å se seg selv som de fortapte sjeler de egentlig er. Og når Marika Enstads varme og ydmyke Josie ikke klarer å gripe kairos, det rette øyeblikk, og gi Tyrone en redningsplanke, men flykter tilbake inn i sin isolasjon og nedvurdering av seg selv, da satt tårene løst i øyekroken hos meg.

Fattige irer i USA

What you see is what you get. "Moon for the misbegotten" er amerikansk realisme på sitt beste. Allerede i første scene, da Josie har hjulpet lillebroren Mike å rømme, setter O’Neill oss inn i konflikten. Phil Hogan er redd for at grunneieren Jim Tyrone vil selge jorden til den rike naboen Harder istedetfor til ham for en billig, avtalt pris. Jorden er en del av farsarven til den alkoholiserte skuespilleren Jim Tyrone. Han liker seg hos Hogans. Ikke minst liker han whiskyen som Phil Hogan brenner.

Måne for livets stebarn av Eugene O'Neill

Svein Tindberg som Jim Tyrone og Toralv Maurstad som den irske gårdbrukeren Phil Hogan i John Kristian Alsakers scenografi.

Foto: Marit Anna Evanger

Josie er forelsket i Jim Tyrone, men tør ikke tro på at han bryr seg om henne. Hogan er en ful faen som har terrorisert bort tre sønner, mens kjærligheten til datteren Josie er tydelig under all kjeftingen. Nå vil han bruke datteren til å vinne Tyrone. Men til slutt når spillet skal settes igang, er det en billig pris eller er det datterens beste han tenker på når han legger opp til verdens eldste triks, å sette en mann i en kjærlighetsfelle?

Nyansert Maurstad

Toralv Maurstad viser mange nyanser i rollen som den bramfri og bryske Phil Hogan. De myke sidene får vi i sisteakten der han møter den til vanlig så barske datterens mykere sider. Han er en luring, men han er også far. Robert Skjærstad bidrar til en av stykkets mest humoristiske scener. Som snurt New England overklasse kommer han for å klage over at Hogan slipper grisene sine gjennom gjerdet rundt isdammen hans, men blir selv gjenstand for Hogans utskjelling og Josies trakasserende bryske omfavnelse. Henrik Horge gjør en fin figur i starten som broren Mike som Josie hjelper å rømme fra faren.

Den amerikansk-irske forfatteren Eugene O’Neills siste drama, ”Måne for livets stebarn”, er en glimrende dramatisk tekst: den siste som den nobelprisbelønnede dikteren skrev (1943). Flere av stykkene hans handler om hans egen familie. I "Måne for livets stebarn" gir han broren som drakk seg i hjel i 1923, den tilgivelsen som broren aldri klarte å gi seg selv. Rollefiguren Jim Tyrone er meislet over denne broren. Det er et stykke for gode skuespillere som klarer å gjøre troverdig overgangen fra den rå humoren og saftige utskjellingen til de beskt melankolske og tandre stemninger. Teksten er frodig oversatt av Kjell Askildsen.

Eugene O'Neill

Som familien Hogan i dette stykket, kommer forfatteren fra irske innvandrere som utvandret fra Irland til USA under potetpesten sent på 1800-tallet. Og det er slike fattige, irsk-katolske bønder han skildrer med familien Hogan i dette stykket. Det beskriver en sosial konflikt både i det store og det lille format. Handlingen foregår på 1920-tallet i et protestantisk New England i Connecticut på USAs østkyst. Familien Hogan skiller seg ut i dette protestantiske miljøet med sin katolske tro. I det lille formatet, er det selvforakten og usikkerheten som står iveien for kjærligheten og den amerikanske drømmen om å lykkes.