NRK Meny
Anmeldelse

Lyden av krig

«Mor Courage og barna hennar» på Det Norske Teatret er et bombardement av inntrykk. Det er brutalt og polert på samme tid – og klarer ikke helt å fylle det store scenerommet.

Ane Dahl Torp i Mor Courage

GANGSTERAKTIG: I Det norske teatrets versjon er Mor Courage (Ane Dahl Torp) en krigsprofitør med gulltenner, høyt hår og tung, mørk sminke.

Foto: L-P Lorentz / Det norske teatret

På hovedscenen ved Det Norske Teatret er det lyden av krig som rår.

Lyden er krigen, slik blir det når black metal-musikeren Morten Bergeton Iversen får sette musikk til Brechts tekster.

Det er massivt, men ingen dum ide.

Nåtid

Musikkvalget kontrasteres i teaterets programtekst, hentet fra Bertolt Brechts tale på den første internasjonale forfatterkongressen i 1935.

Der skriver Brecht (i Arne Torps oversettelse):

«(…) då tusenvis var blitt slakta, og nedslaktinga aldri ville ta slutt, la det seg ei stille, og berre få hjelpte. Sanneleg: Når brotsverka hopar seg opp, ser ein dei ikkje (…) når ugjerningane fell som regnet, ropar ingen lenger stans (…)».

Den øredøvende stillheten forteller lite om krigens smerter og redsler. Den jobben gjør Bergton Iversens musikk. Krig blir ikke fortid med dette lydbildet. Krig blir nåtid.

Fylles

Regissør Lars-Ole Walburg har valgt å utnytte hele hovedscenen i oppsetningen av Mor Courage.

Mor Courage

CAMPINGLIV: Mor Courages campingvogn er blant de dominerende elementene i scenografien.

Foto: L-P Lorentz / Det Norske Teatret

I Robrert Schweers scenografi er det to momenter som dominerer: Mor Courages campingvogn og en scenekonstruksjon med ulike funksjoner, blant annet som spillested for bandet. Begge er flyttbare.

Alle inn- og utganger skjer ved hjelp av trapper som fører ned under scenegulvet.

Hovedscenen er stor og naken, og det tar tid før stykket og ensemblet klarer å fylle hele rommet. Eventuelt kan det ses som små mennesker i en mørk verden. Men det oppleves litt nakent.

Gangsteraktig

Kaia Varjord og Eivin Nilsen Salthe i Mor Courage

ØNSKER VELKOMMEN: Hitler i Eivin Nilsen Salthes skikkelse, flankert av Kaia Varjord som soldat, åpner «Mor Courage og barna hennar» på Det Norske Teatret.

Foto: L-P Lorentz / Det norske teatret

Hitler (Eivin Nilsen Salthe) ønsker velkommen til forestilling.

Bertolt Brecht skrev Mor Courage i 1939, og stykket blir ofte lest som en advarsel om krigen som var under oppseiling da, selv om handlingen er lagt til trettiårskrigen på 1600-tallet.

Campingvogn, kostymevalg og musikk bringer handlingen nær. Mor Courage (Ane Dahl Torp) har gulltenner, Eli Hagen-høyde på håret, dress, skjorte og tung, mørk sminke. Hun er krigsprofitør og lever av kjøp og salg.

Sammen med sine tre barn drar hun vognen fra sted til sted for å redde barna fra krigen og for at de fire skal ha noe å leve av.

Noen ganger sjarmerende med sitt gangsteraktige utseende, andre ganger barsk. Men kanskje litt for polert i en brutal verden? Rollen hadde hatt plass til mindre kulhet og mer rølp.

Rustet

Tross stort scenerom er det i enkelte passasjer for mye som skjer parallelt. Dette er med på å underbygge det massive inntrykket forestillingen gir.

Rollen som Mor Courages stumme datter Kattrin spilles av danseren Therese Slob. Det er et godt valg.

I det hele er det mange fine roller i denne oppsetningen, men totalinntrykket spriker. Både fordi det skjer mye på en gang, fordi forestillingen ikke setter seg før den er så å si halvspilt, og fordi scenerommet er stort å fylle.

Musikken stemmer, men ikke alle skuespillerne er gode black metal-vokalister. Det er det vokalist Peter Michael Kolstad Vegem som definitivt gjør best.

«Kom rusta til lyden av krig,» har Det Norske Teatret sagt om denne forestillingen. Mor Courage og barna hennar lykkes ikke med alt, men fortjener et åpent sinn.