Regi: Ken Loach
Leksjon i livsoptimisme
Er det noe verden trenger nå, så er det historier om godhet, fastslo den vanligvis ganske dystert samfunnsengasjerte og sosialrealistiske regissøren Mike Leigh, da han for to år siden lanserte gla-filmen «Happy-go-lucky».
Nå har også hans landsmann, kollega og sjelefrende Ken Loach tatt et skritt til siden for det hjerteskjærende og harmdirrende landskapet han har utforsket i noen-og-tredve filmer. Med «Looking for Eric» gir han oss i stedet en munter og oppløftende leksjon i livsoptimisme.
Vil ha ekte følelsesmessige reaksjoner
Den nå 73 år gamle Ken Loach har alltid vært kompromissløs, noe han i mange år måtte lide for. Han har laget flere TV-dokumentarer som har blitt nektet sendt på grunn av kontroversielt innhold. På 70- og 80-tallet fikk han knapt lage film.
Men på 90-tallet opplevde han et slags comeback, med mye internasjonal oppmerksomhet og flere priser på Cannes-festivalen.
Ken Loach er opptatt av å skildre det lille, hard prøvede mennesket, og den ofte håpløse kampen for verdighet og rettferdighet - fra den ensomme gutten og tårnfalken hans i «Kes» til moren som mister sine barn i «Ladybird, Ladybird». Fra den spanske borgerkrigen i «Land og Frihet» til den irske borgerkrigen i «Vinden som ryster kornet.»
Loachs filmer har alltid vært preget av nærmest dokumentarisk realisme. Han bruker gjerne amatører og unngår kjente skuespillere. Han legger vekt på lokalkoloritt og dialekter, og han unnlater ofte å fortelle skuespillerne hvordan historien vil utvikle seg, for å få ekte følelsesmessige reaksjoner.
Cantona blir livscoach
Også «Looking for Eric» har mange umiskjennelige trekk av en typisk Loach-film.
Det gjelder blant annet den realistiske stilen og det slitne arbeiderklassemiljøet.
Og ikke minst valget av skuespillere, som ser ut som om de er rekruttert på nærmeste pub, men som spiller nydelig finstemt og med en selvfølgelig naturlighet.
Hovedpersonen, postmannen Eric, har fullstendig mistet livsgnisten. Hjemmet hans er et kaos, okkupert av to uregjerlige stesønner. Den eldste har atpåtil havnet i klørne på en lokal gangster. På toppen av det hele savner han sårt sin ekskone og store kjærlighet, Lily.
Arbeidskameratene prøver å muntre ham opp med morsomme historier og spontan gruppeterapi, men uten hell.
Dypt nedbrutt betror Eric seg til en plakat av fotballegenden Cantona, den karismatiske, tidligere Manchester United-spilleren, som også var kjent for sine lett surrealistiske filosofiske utsagn.Og her tar historien plutselig en eventyrlig vending. Cantona blir nemlig levende. Og påtar seg jobben som Erics livscoach.
Feel-good film
Med et lekent, selv-ironisk forhold til egen stjernestatus, deler Cantona raust av sine erfaringer, fra livet og fotballbanen. Og hans broderlige råd til den engstelige postmannen Eric handler om å ta sjanser, se etter uprøvde muligheter og stole på lagkameratene.
Ved hjelp av Cantonas visdom, og ikke minst med håndfast støtte fra gode kolleger på postkontoret, overrasker Eric seg selv og andre, ved å finne sin indre helt. Og dette skjer i en temmelig forrykende finale, som også fungerer som en hyllest til samhold, solidaritet, tilgivelse og alle de anstendige kjernekarer og –kvinner som bidrar til at kuede menn som Eric endelig kan løfte hodet.
Moralen er: du klarer deg ikke alene. Ikke vær redd for å be dine venner om hjelp.
«Looking for Eric» er en ekte feel-good-film: Varm, sjarmerende, rørende og laget med stor kjærlighet. Og du trenger slett ikke å være opptatt av fotball for å sette pris på Cantonas livsfilosofi.
