Den amerikanske kunstneren Richard Prince hører med i tetsjiktet i 1980-årenes kunstnergenerasjon. Samtidig er hans malerier fra de siste par årene som vi nå kan se i utstillingen "Canaries in the Coal Mine" på Astrup Fearnley-museet i Oslo lite engasjerende.
Gjenbruk av popkultur
Hvis det er én ting som kjennetegner Richard Prince sin kunst så er det hans gjenbruk og sitering av populærkultur. Prince tilhører den generasjon kunstnere fra 1980-årene som på nytt begynte å interessere seg for mediebilder og medieskapt virkelighet.
De gjorde dette ved å sitere eller såkalt "appropriere" allerede eksisterende bilder og bearbeide dem fotografisk på forskjellig vis. Det er nettopp 80-årenes postmoderne popkunst som har blitt Astrup Fearnley Museets hovedprofil de siste årene.
Modeller og motorsykler
Det som ga Richard Prince et gjennombrudd på 80-tallet var blant annet en serie foto som tok utgangspunkt i den velkjente Marlborough-reklamen, hvor modellvakre cowboyer rir gjennom flotte prærielandskap.
Det Prince gjorde var å "refotografere" disse reklamene. Han zoomet seg inn på dem og endret utsnittet slik at merkenavnet forsvant og hele bildet endret karakter. I en annen serie tok han for seg den typen amatørfoto man kan finne i motorsykkelblader, hvor avkledde babes poserer foran fete motorsykler. Disse eldre gjennombruddsverkene er kjøpt inn og blir vist som del av Astrup Fearnley Museets samling, parallelt med utstillingen av hans malerier.
I en annen gruppe malerier fra åttiårene tok Prince utgangspunkt i vitsetegninger man finner i magasiner og ukeblader. Han bearbeidet dem, skilte teksten fra tegningen og satte dem sammen på nye måter, eller brukte kun teksten for seg. Grovt sett er det disse vitsemaleriene og hans refotograferinger av andre foto som har sikret Prince hans posisjon.
- Overtydelig og uengasjerende
De nye maleriene som vises på denne utstillingen er i sammenligning lite engasjerende, og klarer ihvertfall ikke å vekke min nysgjerrighet, hverken idemessig eller visuelt. Han siterer her annen kunst, på en måte som tenderer mot det banale. Som Willem de Kooning og hans rabiate og deformerte kvinnemotiver, toneangivende i femtiårenes abstrakte ekspresjonisme. Eller en annen kanonisert størrelse som Jasper Johns, i form av såkalte "sjekk-malerier".
Prince maler i denne serien på et underlag av sjekkblanketter. Man kan selvsagt si at Prince ved å bruke sjekkheftet som malerisk underlag kommenterer hvordan kunst og økonomi er vevet sammen, men det bærer ikke så langt. En tredje serie har som gjennomgansmotiv kvinnelige sykepleiere, slik vi klisjemessig kjenner det fra omslaget til legeromaner. De er delvis dekket av rennende maling i rosa og rødt, som gir ubehagelige assosiasjoner til blodsprut og samtidig som det henspiller på en typisk malerisk klisjé. Men den groteske motsetningen det spilles på blir overtydelig.
Den beste oppskriften jeg kan gi er derfor å søke opp de eldre fotoarbeidene som henger i Astrup Fearnley Museets samling og ellers lete etter de vitsene som du kan le av.
