Katia Guerreiro: «Fado».
Foto: AlbumcoverFadoen er sjangeren som har alt: melankoli som kan bli føleri, drama som kan bli melodrama og ikke minst, alt henger på sangeren. I dette tilfelle , som gjør alt riktig. Alt!
Talentet
Det er ikke talentet som gjør at Katia Guerreiro til nå ikke har blitt regnet blant sin generasjons store fadosangerinner. Mariza har vært superstjernen – divaen, Amalia Rodrigues’ klare arvtager, dramatisk på grensen til Maria Callas-aktig parodi.
På motsatt side, hovedkonkurrenten Cristina Branco, pen i tøyet, avdempet og forsiktig arrangert. Katia Guerreiro har drevet med sitt, hun, de siste ti årene. Dette er bare hennes fjerde plate, og hennes samtidige gjerning som lege to dager i uka har hindret henne i å ta av internasjonalt som Mariza. Men talentet mangler det altså ingenting på. Ingenting.
Underteksten
Fadoen er sjangeren for de store, men samtidig undertrykte, følelsene. Det er nettopp da den griper deg, når du bare aner det raseri, den lengsel og den sorg som holdes inne hos utøveren, og som av og til velter frem i finalen på sangen – Marizas store triks. Tårene flommer.
Katia Guerreiro holder dem inne, men du hører de er der. Hun synger med en tradisjonell trio, spansk gitar, portugisisk gitar og bass, og holder seg så tett opp til helt klassisk fado som hun kan. Forsiktig antyder hun de store følelsene som gjemmer seg i musikken og ikke minst den klassiske poesien hun fremfører. Hun overdriver ikke et sekund. Ikke ett.
Dronningen
Så det er på tide, da, at verden oppdager Katia Guerreiro. Fado slik det skal gjøres, så tradisjonelt og full av den uoversettelige fadofølelsen saudade, at hun blir ett med musikken hun synger. Den musikken har til gjengjeld alt du noen gang kommer til å trenge i en fado.
Katia Guerreiro har stemmen, bandet følger henne perfekt og det hele er både tradisjonelt og sublimt. Katia Guerreiro er dronningen av de undertrykte følelser. Dronningen.
