Rune Christiansen: 'Krysantemum' Oktober forlag 2009
Jeg slår sammen permene til Rune Christiansens roman og tenker: Hva er det egentlig jeg har lest? En kjærlighetshistorie? En livsfilosofering? En samling innganger til min egen hukommelse?
Slik åpner boken:
"Denne gang skal jeg fortelle en ganske ordinær historie, skjønt jeg er ikke engang sikker på om det dreier seg om en historie, kanskje er det bare snakk om en rekke hverdagslige foreteelser, for ligger det ikke ofte en eiendommelig betydning i disse uanselige affærene, og er det ikke nettopp disse mer eller mindre tilfeldige episodene som danner de forløpene og forgreningene vi kaller "virkeligheten" eller "tilværelsen"?"
Å handle om eller ikke handle om
Det var en god bruksanvisning, som jeg rent hadde glemt da jeg kom til siste side, men som fungerer godt når jeg blar meg fremover igjen. Den ordinære historien, om jeg skal bruke Christiansens egne ord, handler om Agnes Løv, en kvinne midt i 30-årene. Det er ikke noe spektakulært eller dramatisk ved henne, hun opplever død og kjærlighet, som de fleste mennesker gjør. Det er måten Christiansen forteller på som blir spektakulær. Eller overgripende, om du vil.
Boken er delt inn i mange korte kapitler, de kan ha titler som "Japanske piker ved havnen", "Elskverdig ensomhet", "Men tingene er ikke slik de engang skal bli" eller "Hukommelsen". I det sistnevnte kapittelet forteller forfatteren over ti sider hva Agnes husker. Det kan være en film, en bok, et telefonnummer eller en tanke. Dette er setninger som får min egen hukommelse i gang. Jeg opplever en nesten magisk forskyvning av min bevissthet fra tekstens konkrete ord til min virkelige verden - og må ta meg selv i å fordype meg i minner jeg ikke har vært borte i på mange år. Dette er spennende!
Minner
Og ikke nok med det. Christiansen utfordrer meg også med løse fotnoter; her ligger det tilleggsinformasjon som den såkalte historien kanskje kan ha bruk for, eller kanskje ikke. De forvirrer, disse fotnotene, men får som setningene om hukommelsen tankene mine over i et uventet spor. Teksten virker på samme måte som minner, det blir som Agnes selv beskriver det, der hun rydder og kaster i farens leilighet etter at han er død:
"Bare man flyttet på den minste småsak ble det virvlet opp minner og fornemmelser. Så skjør glemselen er, tenkte hun."
Så skjør glemselen er, smak på den setingen. Det er usedvanlig fint observert.
Suveren språkfølelse
Det er umulig å snakke om denne romanen uten å ta inn over seg Rune Christiansens subtile og smidige språk. Det er så gjennomført og gjennomtenkt, så rent, at det gir meg en følelse av lykke!
Tenk at jeg skulle snakke sånn om denne boken, jeg som verken likte eller engasjerte meg i historien en gang. Men så er det ikke historien som gjelder, men historiene.
* Flere saker om litteratur
* Følg NRKbok på
