Kommentar av Arne Kristian Gansmo, Musikknytt NRK P1.
Du så kanskje debatten på Redaksjon EN i forrige uke, hvor veteranartist Bjørn Eidsvåg ble skjøvet foran som troverdig og bekymret artist som alle liker, og som derfor må ha rett når han er redd for at Stortinget har stjålet åndsverkene hans.
Eller du har kanskje lest annonsen fra livredde kunstnerorganisasjoner som påsto det samme? Kanskje du fikk med deg Stortingets sterk forvirrende debatt om åndsverkloven tidlig lørdag morgen. Eller du har kanskje ikke fulgt så nøye med i debatten om den nye åndsverkloven, men bare fått med deg at det har blitt skapt en del støy i media? For å si det mildt.
Ufin debatt
Støyen nådde nye høyder, og debatten sitt nye lavmål, da kulturkomiteens flertall sikret det offentlige adgang til åndsverk som er lovlig lagt ut på internett. Dette punktet har fått så vel politikere som bransjefolk til å slå hverandre i hodet med sterke og til dels stygge påstander om hverandres motiver og personlige egenskaper.
Det er på tide å gå til historien:
Eksempel på et åndsverk Bjørn Eidsvåg har lagt ut til vederlagsfri benyttelse for pressen, for at pressen skulle skrive om vårens turné med Bjørn Eidsvåg. Bildet er et promobilde på nettstedet Quint.no, hvor Bjørn Eidsvåg er medeier.
Truende teknologi
Helt siden den første åndsverkloven så dagens lys, for 295 år siden i England under Dronning Anne, har beskyttelse av åndsverk vært en del av en avtale mellom allmennheten og opphavsmannen. Opphavsmannen fikk monopol på å tjene penger på sitt åndsverk mot at allmennheten fikk tilgang til ikke-kommersiell utnyttelse av åndsverket.
Også den gangen kom loven som svar på trusselen fra en ny teknologi som hadde blitt så rimelig at den nesten var blitt allemannseie.
En snau uke etter at et forlag hadde gitt ut en populær roman kunne du banne på at et eller flere piratforlag ord for ord hadde trykket opp sitt eget opplag, som de solgte uten å betale vederlag til verken forfatter eller utgiver.
Denne praksisen satte ”The Statue of Anne” i 1710 en effektiv stopper for.
Går to veier
Forfatter og forlag fikk monopol på å tjene penger på boka i 28 år, mot at offentlige biblioteker kunne låne den ut gratis.
Siden den gang har det kommet til et prinsipp om vederlag. Det offentlige skal betale vederlag for den ikke-kommersielle bruken: skoler, arkiver og museer.
Denne avtalen mellom opphavsmenn og allmennheten har stått modell for alle åndsverklover på denne kloden. Selv det åndsverk-ekstreme USA, som knesetter den private eiendomsretten, krever allmennhetens tilgang til åndsverk når de først er gjort tilgjengelige, dvs. publisert.
Det er det som ligger i ordet publisere: å gjøre tilgjengelig for folk flest – the public.
Videreføring av gammelt prinsipp
Sånn sett burde den nye norske åndsverkloven ikke overraske noen. En allianse av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet har sørget for å skrive en lov som bringer åndsverkloven noenlunde à jour med vår digitale virkelighet.
I loven har Aps Trond Giske og Frps Ulf Erik Knudsen bare understreket offentlighetens adgang til åndsverk også når opphavsmennene har publisert sine åndsverk via internett.
Om det er en kommune, et bibliotek, et universitet eller et offentlig arkiv, så skal de nå, uten opphavsmannens samtykke, kunne ta kopi fra internett og bruke åndsverket i forskning, forvaltning, undervisning eller bare sikre det for etterslekten. Det er nemlig slik at når et åndsverk først er publisert, så er det ikke lenger en privatsak, men en del av vår felles kulturarv.
Slapp av, Bjørn
Dette tror Bjørn Eidsvåg og mange andre artister staten kan gjøre helt gratis.
Så feil kan man ta. Leser du endringen i loven, så refereres det for hver paragraf om offentlig utnyttelse, til paragraf 36. Den forsikrer at slik bruk bare er lovlig når det er inngått avtale mellom det offentlige og de aktuelle rettighetsorganisasjonene. Slike avtaler eksisterer allerede i dag. Bare ikke for internett.
Så Bjørn Eidsvåg vil få sine vederlag hver gang en skoleelev laster ned teksten til ”Eg ser” fra Internett. Han vil antakelig tjene mer på den nye loven enn på den gamle.
Ny publiseringskultur
Men Giske & Co HAR fått med seg at noen har begynt å legge ut ting på internett de ikke krever vederlag for.
Dersom Bjørn Eidsvåg hadde lagt ut sin personlige dagbok på nettet – en blogg, så ville han neppe at den også skulle vært opphavsrettbeskyttet. Slik er nemlig ikke bloggenes vesen.
Trond Giske og flertallet har derfor presisert at heller ikke det offentlige skal betale vederlag der opphavsmannen ikke gjør krav på vederlag. Så du kan bare slappe av. Det er kun dette lille området av publiseringens verden som er kjernen i mediebråket om åndsverkloven.
Nå kan du gjøre deg opp din mening om du synes blogger og alt annet som folk flest slenger ut på nettet skal være gratis eller beskyttet av Dronning Annes lov fra 1710.