Jan Kjærstad
«Kongen av Europa»
Aschehoug
Alf I Veber frå Grorud er ingen kvensomhelst. Han har forført ei ufatteleg mengd med kvinner, bortsett frå dei tre han verkeleg har elska. Han sit inne med ei enorm kunnskapsmengd som det er høgst uklårt kva han skal gjere med. Han innfører postmodernismen til Noreg og blir datagründer, men alt forvitrar og han strør ut pengane sine før han blir uteliggar i ein park i London.
Vi snakkar om eit uvanleg rikt utrusta menneske som når uvanlege høgder og opplever formidable nedturar. Forfattar Jan Kjærstad er - som så ofte før - raus med dimensjonane, og driv det han kallar «overdrivelsens kunst».
Denne kunsten har eit risikomoment ved seg. For det er ingen kunst å peise på med mykje av alt; det overdrivne må verke nødvendig innanfor bokas rammer om det skal fungere.
Intrikat konstruksjon
Verkar det då nødvendig det som står på dei vel 500 sidene i «Kongen av Europa»? Spørsmålet har ikkje noko enkelt svar. Romanen er ein intrikat konstruksjon som hoppar elegant mellom Vebers ulike livsfasar, bøkene hans om barokk og opplysningstid, og ikkje minst tankar og gjerningar i venekrinsen kalla «Akbars hoff». Mykje av romanen ligg nettopp i dette reisverket der skøytepunkta er metaforar og assosiasjonar.
Det er ein imponerande konstruksjon, som demonstrerer det poenget debattanten og essayisten Kjærstad ofte framhevar, nemleg at informasjonsteknologien har endra vår måte å tenke og skrive på, ja, den har endra vår identitet. Nettet blir ein sentral metafor, det opne, fleksible og flyktige erstattar det heilstøypte og uforanderlege.
For romanen kan dette få konsekvensar som oppbryting av tidsaksen og samankopling av kategoriar som det kan verke uråd å sameine. Lesaren blir invitert til å ta del i den alkymien som skjer når nye kombinasjonar blir utprøvd. Eller som Alf svarer når ein av kvinnene i romanen spør kva han skal gjere med alt han veit: Han vil kaste det opp i lufta og setje det saman igjen på ein ny måte, han vil skape ein ny klode.
Her koplar han seg til ein tidlegare romanfigur frå Homo Falsus som i 1984 uttalte at «Geniene i vår tid er de som har evnen til å kombinere.»
Språkmassen stivnar
Det er ikkje urimeleg å lese romanen «Kongen av Europa» som ei utprøving av nettopp denne metoden, ein metode som ein også kan finne i trilogien om Jonas Wergeland(«Forføreren», «Erobreren», «Oppdageren»), ein trilogi som velfortent gav forfattaren Nordisk råds litteraturpris.
Den kjærstadske estetikken tilfører norsk litteratur ein ny dimensjon, og det er all grunn til å applaudere det storslåtte ved prosjektet, for så vidt uavhengig av om ein «kjøper heile pakka» med Internett som ein endrar av heile vår identitet.
Men i «Kongen av Europa» kan ein etterkvart ikkje unngå å merke at det knakar i skøytane av litt for langhenta koplingar, språkmassen stivnar, ansatsane til store tankar blir aldri meir enn ansatsar, opplysningstida mot barokken som kanskje liknar på vår tid, ja, ja, meir av dette, men nei, vi blir knipt av som den stakkars Veber av drøymekvinna Anna, koplinga mellom kunnskap og kjærleik dukkar opp, fine greier men nei, borte var det.
Pinleg berørande
I stadefor å oppleve det magiske i koplingspunkta, blir eg litt for ofte pinleg berørt. Når Alf ser den raude Steen og Strøm-ballongen han mista i barndommen som ein profeti om at han skulle slitast mellom noko fast (Steen) og noko flytande (Strøm), eller når han koplar farens sjenerøsitet ved frukostbordet - der han deler ut bacon til sønene - med den store interessa denne faren hadde for Francis Bacon, ja, så blir det meir voodoo enn visjon for denne lesaren. Det utvidar ikkje horisonten, det skaper ikkje nye verdar.
Vi er i eit ufarleg kuriosakabinett. Medan intellektuelt skjerpande koplingar der barokk og opplysningstid blir sett opp mot vår tid, desse koplingane blir berre antyda utan at dei nokon gong får teksten til å gløde. Strukturen, forma, som også er sjølve nerven i innhaldet, blir masete.
No treng jo ikkje vi som lesarar å heie på alt Alf finn på. Og kanskje er det slik at desse blaute koplingane ikkje skal opne nye horisontar for lesaren, men tvert om vise at Alf går seg vill eit univers der perler og søppel ligg usortert. Han misser dømmekrafta og spinn seg inn i eit meiningslaust nett som stenger heller enn å opne. Det er likevel vanskeleg å finne støttepunkt i teksten for ei slik lesing.
Vaklar i samanføyningane
Dermed vaklar romanen i samanføyingane. Dessverre vaklar den også i dei mindre byggesteinane, nemleg språket som her er drege opp til ein underleg stiv og nesten ha-stemt stil. Dette kjem til å skygge over den historia som også blir fortalt, den om Alf, ein mangefassettert og interessant figur med ein kulturpessimisme som nærmar seg Solstadske dimensjonar. Og det er trist, men dersom Kjærstad køyrer Wergelandtrikset sitt ein gong til, så kanskje Veber dukkar opp i ny versjon om nokon år?
Kulturnytt, 12. oktober 2005