Få ting i litteraturen er så vanskelig som å skrive godt – litterært – om politikk og store samfunnsspørsmål. Gert Nygårdshaugs ”Klokkemakeren” er ikke hans mest vellykkede i så måte, men sjarmerende og underholdende er denne romanen, der en stakkars landsby et eller annet sted i Europa helt mister kontakten med Tiden selv.
Da jeg var guttunge – og for den sakens skyld; ungdom også – kunne jeg i blant falle totalt i staver over tankerekker som denne; ”skogen er grønn, og bestemors geraniumblomster er røde. Men; tenk om andre mennesker ser noe helt annet enn meg når de ser grønt eller rødt? Vi kan vel ikke vite sikkert at vi ser og opplever det samme?” Denne typen erkjennelsesanfektelser har sikkert de fleste barn i større eller mindre grad. Minnet om dem ble for min del ganske sterkt da jeg leste meg inn i urmakeren Melker Mussendens stadig økende utfordringer overfor begrepet Tid, i Gert Nygårdshaugs nye roman, ”Klokkemakeren”. Er det mulig at vi kan befinne oss to steder i tiden samtidig, at ulike tidssoner kan ligge over og under hverandre i ulike lag som ikke berører hverandre? Konkret; Er det mulig at Melker, Melk blant venner, og hans kjære hustru Matte befinner seg på to ulike tidspunkter og allikevel kan snakke med hverandre i samme kjøkken? For eksempel etter at det en vakker sommerdag oppstår et hull der landsbykirken sto; et digert, svært dypt og perfekt sirkelrundt hull?
Særegen skrivemåte
Slikt høres ut som opplegg for en typisk Gert Nygårdshaug-roman og det er akkurat hva det er: Nygårdshaug, på godt og vondt. Mest det første, og ikke minst i skrivemåte. Språket er for min del en av de viktigste grunnene til å lese Nygårdshaug; hans totale forakt for punktum (første kapittel inneholder 3 stk.!) og den tilhørende hangen til eviglange setninger – som på forunderlig vis unngår å bli plagsomme. Hans ytterst sjarmerende og aldri avsluttede felttog for semikolonets overlevelse og den alltid underliggende humoren som stikker hodet opp på ventede og uventede steder. I så måte er denne boken god som noen.
Vitenskap
En annen side ved Nygårdshaugs forfatterskap der leserne hans er direkte bortskjemte, er hans omgang med og uslukkelige interesse for vitenskap: Oftest i grenselandet mellom eksakt, dyptpløyende kunnskap og frisk, innfallsrik spekulasjon. Rett som det er må leseren bare ta det hele for den gode fisk det er – og hive seg på reisen. På dette punktet sitter Nygårdshaug denne gang lettere i setet enn han ofte gjør. Ikke fordi det store temaet Tid ikke er interessant nok – gudbedre – mer fordi han ikke pløyer så dypt som han ofte har gjort, ikke er like frisk i påstandene og langtrekkende i svarene når han stiller det gode litterære spørsmålet; hva ville skje dersom … Ikke bare er det typisk, følelsen av noe litt forutsigelig er ikke til å unngå i deler av denne historien.
De store spørsmålene
På noenlunde samme måte har Nygårdshaugs bøker ofte en underliggende tråd forbundet med store, alvorlige spørsmål av politisk, gjerne verdenspolitisk karakter. Slik er det også denne gangen; miljø, en truet matforsyning og stormaktsovergrep for å holde sitt eget forbruk gående. Nå er få ting i litteraturen så vanskelig som å skrive godt litterært om politikk. Jeg synes allikevel at Gert Nygårdshaug denne gangen er lite subtil i måten han vever disse temaene inn i teksten på , samtidig som slutten, løsningen, er både naiv og lettvint.
Når alt det er sagt; Gert Nygårdshaug har skrevet en både underholdende og sjarmerende roman om den navnløse landsbyen i det like navnløse landet et sted i Europa og alt som vederfares menneskene der etter at det store hullet oppstår der kirken sto og menneskene mister kontrollen – ikke bare med klokkene sine (vår helt Melk har 49 veggur som begynner å leve hver sine liv) – men med tiden selv.
Dessuten, bare så det er sagt: Det fiskes med stang i denne boken også.
