Karl ble født i Finland. Etter at faren døde, vokste han opp hos stefaren. Han reiste mye utenlands, og lærte fremmede språk og krigskunst. Han tilhørte den svenske slekten Bonde.
Interregnum
Karl 1 Knutsson Bonde, 1408-1470. Konge av Norge 1449-1450 Konge av Sverige 1448-1457, 1464-1465 og 1467-1470.
Et interregnum er en mellomperiode mellom to regjerende konger, der riksrådet overtar kongemaktens funksjon til en ny konge er valgt og alle formaliteter er i orden. I den perioden har riksrådet ansvaret for å gjennomføre kongevalget, og kan stille politiske betingelser for kongevalget.
Første norske konge utenfor kongeslekt
Riksrådet brukte lang tid på å bestemme seg, men til slutt greide Karl Knutsson Bonde å hale storparten av de norske stemmene til seg, og vi fikk vår første konge med navn Karl. Han var den første norske kongen som ikke var av kongeslekt.
Karl Knutsson Bonde. Bildets opphavsrettigheter er frigitt av United States District Court for the Southern District of New York, 18. februar 1999.
- Karl Knutsson Bonde var svensk stormann, og ikke i noen fyrsteslekt i det hele tatt. Hans tid som norsk konge var kort og omtvistet. Han ble valgt høsten 1449, og kronet i Trondheim i november samme år. Allerede i mai 1450 ble han tvunget til å abdisere, forteller professor i historie ved NTNU i Trondheim, Steinar Imsen.
Nasjonalt symbol
Selv om Karl var svensk, og bare var konge i en kort periode, greide han i forbindelse med kongevalget å bli et slags nasjonalt symbol for Norge.
- Vi kan merke en slags nasjonal tale i forbindelse med valget av Karl. Erkebiskop Aslak Bolt i Trondheim var Karls fremste talsmann, og var den sentrale skikkelsen i å få Karl til konge i Norge. Han regnet med at Karl ville være en enklere mann å hanskes med enn Christian, som hadde mektige danske og tyske støttespillere, forteller Imsen.
Erkebiskop Aslak Bolt fikk hyllingsforsamlingen i Trondheim til å utstede et brev der det sto klart og tydelig at de ikke ville ha en dansk eller tysk konge, men en norsk. Med dette ble Karl et symbol på det norske.
- Hele den offentlige debatten rundt tronskiftet i 1448-1450 var fylt opp av patriotisk retorikk i Norge, sier Imsen.
Dragkamp
Svenskene ønsket å beholde sin mann på den norske tronen for å bygge opp en ny trerikers-union med Sverige som hovedland. Men danskene viste også stor interesse for den norske tronen, og så for seg Christian av Oldenburg som konge.
- Det ble en kamp mellom Christian og Karl, som Christian til slutt vant. Selv om Karl fortsatte noen år som svensk konge, var intensjonen hos de svenske stormennene å gå tilbake til unionen på sikt.
Blant Christians tilhengere var lensherren på Akershus, Hartvig Krummedike. Etter at kong Karl gjorde et mislykket forsøk på å ta Akershus i 1450, bestemte det svenske og danske riksrådet at Karl måtte gi avkall på kronen, og at den av de to som levde lengst skulle bli konge i alle tre landene. Det passet Christian fint, for han var 17 år yngre enn Karl.
Christian ble kronet til konge i Norge i 1450, mens Karl fortsatte som konge i Sverige. Men etter et opprør, ledet av erkebiskop Jöns Bengtsson Oxenstierna, måtte Karl overlate den svenske tronen til Christian i 1457. I 1464 ble Karl konge i Sverige igjen, men måtte forlate tronen året etter.
I 1467 ble han nok en gang tatt til konge i Sverige, hvor han satt til han døde i 1470. I sin siste periode var han flere ganger ute etter den norske tronen.
Karl var gift med Birgitta Turesdotter, som døde i 1436, og Katarina Karlsdotter, som døde i 1450. På sitt dødsleie lot han seg vie med sin frille, Kristina Abrahamsdotter. Han hadde mange barn, men de fleste døde som spedbarn.
Samleside: Norges kongerekke.
Norgesglasset NRK P1