Kogge i Vågen 1349
Et skip lastet med død og fordervelse seiler inn til Bergen i år 1349.
Det stinker død i Bergen i 1349. Illustrasjon av mann som holder seg for nesa. Bak han bæres lik bort. I bakgrunnen ser vi seilskip som ligger til kai.
Nesten 700 år senere kan en av historiens verste massemordere kanskje gjøre opp for seg.
Det stinker død i Bergen i 1349. Illustrasjon av mann som holder seg for nesa. Bak han bæres lik bort. I bakgrunnen ser vi seilskip som ligger til kai.

Dødsbakterien

Dødsbakterien

Nikolas Plogpenning ser ut på Vågen i Bergen. Uten å vite det, ser han døden i hvitøyet.

Ute på reden ligger det et engelsk handelsskip. Ennå er det mange hundre år til bergenserne skal begynne å skarre på r-ene, men dette skipet er lastet med en enda verre og mer smittsom pest.

Kanskje har handelsskipet last om bord som aristokraten Nikolas Plogpenning er interessert i?

Han sitter godt i det. Nikolas og kona Ingebjørg Munansdatter har i mange år tjent hos hertuginne Ingebjørg. Hun er ingen «hvemsomhelst». Hertuginnen er datter av kong Håkon V Magnusson – og hun er mor til den regjerende kongen, Magnus Eriksson.

Ekteparet Plogpenning vanker med andre ord i fornemme kretser.

Den helnorske kongeætten synger på siste verset, og kong Magnus holder seg stort sett i Sverige. Men han har kongsgårder i Oslo, Bergen og Tønsberg, og embetsmenn og representanter som styrer Norge.

Under kong Magnus vokser Hansaforbundet fram, og handelen med omverden øker. Det høres jo flott ut, men handelsskipene har også uønskede gjester i lasten.

At mennesker og varer flytter seg over større deler av kloden skal få katastrofale konsekvenser i Europa.

Illustrasjon av svarte rotter som kravler rundt

Plogpenning og kona har åpenbart gjort en god jobb for mora til kongen. Tre år tidligere, i 1346, hadde hun takket dem for lang og tro tjeneste ved å gi paret en gård i Bergen.

Betingelsene var at gården skulle falle tilbake til hertuginnen om Plogpenning og kona døde uten arvinger.

Hertuginnen skal snart få bygården tilbake.

Pesten på skipet

Rotter og lopper

Skipet ute på Vågen er nesten som et spøkelsesskip.

Mannskapet om bord er alle døde, eller døende. De er smittet av en fryktelig pest som herjer Europa. Bare litt av lasta blir lossa, men det er nok til å besegle skjebnen til bergenserne.

Pestrotter i 1349

I lasterommet blant varene fra England har det lurt seg med rotter. Noen av dem har kommet seg inn i bygatene i det som er Nordens største by. Og på rottene er det lopper. Lopper som bærer bakterien Yersinia pestis i seg.

Så lenge rottene lever holder loppene seg stort sett på dem, men snart dukker det opp døde og stive rotter i smauene i Bergen høsten 1349. Som på skipet må loppene må finne seg andre verter.

Pestloppe

Snart kjenner Nikolas Plogpenning at det biter litt i leggen. Lopper og lus var ikke uvanlig i middelalderen. Kanskje klør han seg litt, men han aner ingenting om at disse loppebittene betyr døden.

Bare noen dager senere er han full av verkende byller i armhulene, lysken og på halsen.

Plogpenning

Han skriver testamente og bestemmer et siste hvilested i St. Mikaels kloster på Nordnes, og betaler munkene for å holde sjelemesse for han når han dør.

Plogpenning dør

I store smerter, i en pøl av stinkende blod, urin og kroppsvesker, er han så svak at det er kona Ingebjørg som må skrive under på hans siste vilje. Den som skal sikre han en plass i himmelen.

Nikolas Plogpenning dør med mannen med ljåen

I september 1349 bukker Nikolas under for pesten, som får navnet Svartedauden. Ingebjørg følger kort tid etter.

Ifølge samtidige skrifter er paret de første som dør av denne pesten her i landet.

Fra død og fordervelse – til liv og helse

Det henger flere advarsler på vegger og dører. Det er ikke hvem som helst som slipper inn på den sikreste lab'en på St. Olavs hospital i Trondheim. Her må du være klarert og kunne rutinene.

Bak tunge metalldører jobber forskerne Niruja Sivakumar og Anne Marstad.

Anne Marsdal og Niruja Sivakumar i laboratorium på St. Olavs hospital

Begge er kledd i flere lag med beskyttelsesutstyr og er omgitt av spesielle filter og luftesystemer. 

– Vi er ikke nervøse her inne. Under covid var dette det tryggeste rommet vi kunne være i, sier Niruja Sivakumar.

Laboratorium med strenge sikkerhetsklareringer

Det de jobber med er potensielt dødelige bakterier. Fra dette rommet skal ingenting ut. Der inne ligger Yersinia pestis.

Instituttleder Magnus Steigedal

På trygg avstand, bak et vindu med tykt glass står Magnus Steigedal. Han er leder for Institutt for klinisk og molekylær medisin.

Forskning på bakterier er en god modell for å forstå hvordan Yersinia og andre bakterier overvinner immunforsvaret vårt.
Magnus Steigedal

I laboratoriet er det også en dusj. Det er ikke Steigedal noe særlig glad for.

– Hvis du jobber med en farlig bakterie og søler, så skal jo det vannet en plass. Vi har et basseng i kjelleren hvor vi kan stoppe og destruere vannet før det slippes ut, men ideelt sett skulle vi helst ikke hatt dusjen.

Om en fullblods svartedaudenbakterie skulle kommet på vidvanke, ville ikke det fått samme konsekvenser i dag.

– Utfordringa ville vært at vi først ikke hadde skjønt hva det var, men vi så det i covidpandemien at vi er flinke til å spore smitteutbrudd. Så lenge vi har antibiotika som kan behandle Yersinia, ville det gått bra. Uten ville det vært skremmende.

En pandemi av et annet kaliber

Mye av historien rundt svartedauden er omtrent ren gjetting. Det som er sikkert, er at de ikke hadde antibiotika å hjelpe seg med. Ikke noe annet heller, for den saks skyld.

Lese- og skriveferdighetene i Norge er dårlige i 1349, men vi vet at pesten kommer med handelsruter sjøveien.

Den islandske presten Einar Havlidasson (1307–1393) er en av få skriftlige kilder vi har på hvordan den traff landet vårt.

Han forteller om året 1349:

«På denne tida segla ein kogge frå England med mange folk og la inn på Vågen i Bergen. Litt vart lossa, men siden døydde alle folka på skipet. Då lasta frå skipet kom opp i byen, byrja byfolka å døy.»

Øde gård og massegrav med skjeletter under Svartedauden

Sykdommen sprer seg raskt. Ifølge Einar skal bare en tredel eller en firedel av befolkninga ha overlevd.

I dag har historikerne forsket seg fram til at et sted mellom 30 og 45 prosent av befolkninga døde.

Massegrav med skjeletter etter pesten Svartedauden

Gårder ble lagt øde. De ble ødegårder. Omtrent 700 år senere kan sikkert en norsk fotballspiller spore slekta si tilbake til en av dem.

Gammeldags kart over Europa

Hele Europa var rammet. Om storbyen London skriver Havlidasson at det bare var 14 levende mennesker igjen.

Det er helt sikkert en kraftig overdrivelse, men heller ikke i resten av Europa er det flust med skriftlige og samtidige kilder å stole på.

Andre kilder forteller at det i Bergen, en by med ca. 7000 innbyggere, kom 80 lik til kirka på en dag.

Det må ha stinket død, fordervelse, fortvilelse og panikk mellom de syv fjell.

Selv om kildene er usikre og få, er det liten tvil om at om du ble smittet, hadde du omtrent like stor sjanse til å overleve som en is har i en barnebursdag.

Et vanskelig valg blir av og til beskrevet som «et valg mellom pest og kolera». I boka «Pesten kommer» gir forfatter Ole Georg Moseng svaret. Du skal ALLTID velge kolera framfor pest. Alltid.

Om Yersinia pestis-bakterien transporteres til en lymfeknutene etter et insektbitt, er du heldig. Da varer sykdomsforløpet i 5–7 dager og dødeligheten er «bare» ca. 50 prosent.

Dråpesmitte mellom mennesker dreper 100 prosent i løpet av 2–3 dager.

Bakterien kan også gå rett i blodet og formere seg der om du smittes av et insekt. Da har du det travelt med å sette opp testamentet. Ved denne typen smitte er det slutt etter få timer. For alle.

Egil Lien

Professor Egil Lien er ekspert på svartedaudenbakterien. Kompetansen hans brukes av både NTNU i Trondheim og utenlandske universitet.

Når han jobber med fullblods svartedaudenbakterier, gjør han det på en lab ved Universitetet i Massachusetts. Der må de være på tå hev.

Vi kan ikke ha det travelt, ikke stresse og må være godt opplagte og fokuserte. Etter arbeidet er det om å gjøre å være oppmerksomme på symptomer, særlig feber.
Egil Lien
Y.pestis

Lien forsker på hvordan vi kan forstå hvorfor Yersinia pestis er så farlig.

Når han avslører de ekstreme egenskapene den har til å gjemme seg for immunforsvaret vårt, kan vi bruke den til å lære.

Det er ikke ønskelig med noen uhell. Men det har skjedd. Lien forteller om et forsøk som gikk galt i Chicago i 2009.

En forsker ble syk og døde. Han hadde jobba med en svekka stamme av Yersinia pestis, som typisk ikke gir sjukdom, men det er uklart hvordan forskeren ble infisert.

– Vi kan trygt si at den er en av de farligste bakteriene vi kjenner. Den har en rekke ulike metoder den bruker til både å unngå og blokkere immunsystemet vårt. Den er smart.

Klarer forskerne å fravriste den sine hemmeligheter, klarer man kanskje også å utvikle nye medisiner også for andre sykdommer.

– Vi har forstått mer om hvordan kroppen kan gjenkjenne både deler av bakterien og effekten av det bakterien gjør i celler. Bakterien kan endre overflaten sin slik at deler av immunsystemet gir lav respons og den kan sprøyte inn stoffer som kan gi kaos og blokade av immunreaksjoner i celler. Bakterien lærer oss nye ting om hvordan immunsystemet kan fungere.

Les også: Slik påvirker svartedauden oss fremdeles den dag i dag

Skjeletter tilknyttet svartedauden. DNA-prøver er brukt i en ny studie.
Skjeletter tilknyttet svartedauden. DNA-prøver er brukt i en ny studie.

Isolasjon og avstand

Tilbake i senmiddelalderen hadde man ennå ikke lært mye om hverken immunsystem eller smittevern. Biskoper og prester, lagmenn og embetsmenn strøyk med i godt monn.

Dermed var mesteparten av de som kunne skrive historien borte. Det betyr at dødstallene nok bør tas med en god klype salt, men det er ingen grunn tvile på at dette var gufne greier.

Gud stilte heller ikke denne gangen opp i særlig grad, selv om det ble gjort adskillige forsøk på å vekke hans eller hennes sympati.

I Sverige satt Kong Magnus VII Eriksson. Som du kan høre i podkasten Kongerekka, hadde han sitt å stri med fra før. I tillegg til problemer i en krig med Russland, ble riket hans herjet av pest.

Nå var gode råd dyre. Han samlet kloke hoder og lærde rundt seg for å få råd om hva som kunne gjøres for å få bukt med svineriet.

Kong Magnus samler lærde rundt seg for å finne løsning på pesten som herjer.

Kong Magnus Eriksson samler sitt råd for å finne løsning på pesten.

Dessverre er det ennå drøyt 700 år til Espen Nakstad blir født. Rådene den gangen har lite til felles med rådene Folkehelseinstituttet har gitt for å slå ned koronapandemien.

I 1349 var det ikke snakk om tometeren. Kongen og hans lærde gikk for det motsatte. Samle folk, helst barføtt, ved sognekirkene for prosesjon, messe og ofring. Fredagene skulle det fastes, helst på vann og brød, eller i det minste på øl og brød.

Alle skulle betale en penning hver. Penningene skulle kongen og biskopene bruke til å hedre Gud og mora hans, slik at pesten forsvant.

Men kanskje virket det likevel med bønn og offer?

Illustrasjon av ei kirke i Bergen i middelalderen. Det bæres lik til kirka.

Nye lik ble båret til kirka hver dag i Bergen.

Allerede i 1350 har svartedauden herjet fra seg. Biskop Guttorm Pålsson av Stavanger er det siste registrerte offeret i Norge 7. januar.

Forklaringen på at den store manndauden slukner, er nok heller at loppene ikke trives og formerer seg i kaldt vær. Og Gud velger ubarmhjertig å fortsette og utsette menneskene for nye pestangrep.

Men etter hvert som nye pester rir middelaldermenneskene, lærer også de hva som virker og ikke av tiltak. Karantene, reiseforbud, avstand og isolasjon tar etter hvert knekken på pesten.

Konsekvenser

Pesten tok ikke bare knekken på vanlige folk. Med færre bønder og småfolk å kreve skatter av, ble det dårlige tider for både aristokrati og kongehus. Lavadelen måtte selv få skitt under neglene som bønder. Mye av statsapparatet, de som styrte landet ble borte. Det tok lang tid å komme seg på fote igjen.

Men kirka ble rikere. I det katolske Norge var det viktig å få gjort som Nikolas Plogpenning, skrifte før man døde for å få tilgivelse for alle syndene man hadde begått. Folk ga bort jord og gaver til kirka – og de kjøpte pestamuletter. Alt for å slippe å brenne i helvete.

Pestamuletter

Pesten reduserte inntektene til konge og aristokrati i slik grad at kirkemakten fremstod styrket, og først ble svekket da kongemakten innførte statskirken.

Men – for mange ble det lettere å leve etter pesten. De som overlevde kunne flytte til ledige ødegårder med bedre jord.

Flere pester

Pestbakterien har kanskje eksistert i tusenvis av år på kloden. Svartedauden var ikke den siste pesten menneskene i middelalderen måtte plages med. Omtrent hvert tiende år dukket det opp en ny pest.

Fra 1350 og fram til siste epidemi i Marseille i 1720 kjenner man til omtrent 70 større pestepidemier i Europa. I Skandinavia var det mindre pestepidemier hvert 15–20 år fram til siste epidemi i Skåne 1713. Siste norske epidemi var i 1654 hvor rundt 30 prosent av Christianias befolkning døde.

På 1890-tallet tok Yersinia pestis livet av 12 millioner mennesker i India.

Og bakterien finnes fortsatt. Sykdommen også. Både i USA, Kasakhstan og i Øst-Afrika dør mennesker av svartedauden. I dag kan bakterien behandles, men du har det travelt om du blir smitta. Har du ikke fått antibiotika innen 3–4 dager, er det for sent.

Likevel er det altså andre sykdommer Egil Lien og kollegene hans prøver å finne svar på gjennom å studere Yersinia pestis. Sykdommer du aldri ville gjettet at svartedauden skulle kunne hjelpe mot.

– Vi prøver å finne ut hvordan immunforsvaret fungerer i ulike sammenhenger. Vi mistenker sterkt at mye av lærdommen vi får fra Yersinia, kan overføres til andre tilstander der immunforsvaret og inflammasjon er ute av balanse. Noen eksempler kan være Alzheimers og inflammatorisk tarmsjukdom.

Om Yersinia pestis viser seg å bidra til å løse Alzheimergåten, vil nok mange tilgi den herjingene for snart 700 år siden.

Kilder:

  • Ole Georg Moseng: Pesten kommer, Kagge Forlag AS 2020
  • Karsten Alnæs: Historien om Norge, Gyldendal Norsk Forlag AS 1997
  • Moseng, Opsahl, Pettersen, Sandmo: Norsk historie, Universitetsforlaget 2007
  • Professor i historie Randi Bjørshol Wærdahl