NRK Meny
Normal

Kant, kvinner og kjønnsliv del 2

Boka om Kants seksualliv omtales som en intelligent filosofihistorisk fake.

Studio Sokrates på P2scenen under Moldejazz 2007
Foto: NRK

HØR: Kant, kvinner og kjønnsliv. Studio Sokrates fra jazzfestivalen i Molde med Ola Kvernbergs trio. (2)

SE:

Bilder fra P2scenen i Aleksandraparken: Studio Sokrates og Ola Kvernbergs trio, juli 2007

Jazzfestival i Molde

De siste årene har Studio Sokrates hatt gleden av å lage sendinger fra Aleksandraparken midt i hjertet av Molde under jazzfestivalen. Men aldri har så mange interesserte møtt opp i parken som i år. Det skyldes neppe interessen for Kant. Snarere var det Ola Kvernbergs trio som pakket parken full av publikum. Det er vi naturligvis glade for, både Knut Borge, Kari Opdahl og undertegnede. Klikk på lenken ovenfor – så kan du studere bilder fra seansen i parken, og høre Knut B samtale med Ola Kvernberg om de store stjernene i fiolinjazzens historie.

Jeg har ei handbok som heter «Oxford Companion to Jazz» og der er et kapittel om rollen forskjellige instrumenter har hatt i jazzhistorien. Det heter at fiolinen var i bruk i tidlig ragtime fra New Orleans – men at det særlig er fire karer som har løfta fela opp til stjernestatus: Joe Venuti, Stephane Grappelli, Stuff Smith og Eddie South. Disse fire er også blant Ola Kvernbergs inspirasjonskilder. På P2scenen i Aleksandraparken har Kvernberg med seg Steinar Raknes, bass og Erik Nylander, trommer. Og disse tre karene fikk det til å swinge på kort varsel denne varme fredagsettermiddagen i parken.

Kants seksualliv

Franskmannen Jean-Baptiste Botul (1896-1947), selv filosof, hevdet at sex var "kongeveien" til å forstå den store tenkerens livsverk. Det høres jo flott ut – men hva betyr det? Jean-Baptiste Botul viser seg ved nærmere ettersyn aldri å ha eksistert. Men han skal ha oppholdt seg i en liten by i Paraguay i 1946-47, Nuevo Königsberg, og der holdt han en rekke foredrag under overskrifta Kants seksualliv. Dette har vi fra en kar som heter Frédéric Pagès og som etter sigende har samlet Botuls manuskripter, redigert dem og publisert den lille boka om Kants seksualliv. Da boka kom på tysk i 2001 kalte filosof og kritiker Manfred Geier den for en «interessant filosofihistorisk fake».

Kant og Mari-Charlotte Jacobi

Men la meg gjengi noen linjer for å antyde hva denne tekstsamlingen byr på: Kant var jo meget populær i selskapslivet – og med den innsikten i kvinnesinnets psykologi vi har snakket om allerede – er jo ikke det så rart. Vi kjenner et brev til Kant, fra Mari-Charlotte Jacobi fra 1762 – da var Kant 38 og hun skriver:

«Kjære venn, (…) jeg hadde håpet å finne Dem i min hage i går. Men da vi ikke fant dem gikk jeg inn for å tilberede en sabelsnor som skal være til Dem. Jeg håper på Deres selskap i morgen ettermiddag: «Ja, ja, jeg kommer» hører jeg Dem si. Fint! Da venter vi Dem, og min klokke skal være riktig trukket (…) Min venninne og jeg sender Dem et kyss av sympati. Luften i Kleiphof er den samme og kysset mister ikke noe av sin sympatiske styrke»

Kants strømpeholdere

Så skal altså dette brevet tolkes av forfatteren Jean Baptiste Botul: Og de er her vi oppdager at vi har med en «intelligent filosofihistorisk fake» å gjøre:

På Kants tid hadde alle menn av en viss sosial rang strømper. For å unngå strømpesig brukte man strømpebånd rundt leggen for å holde strømpen oppe. Men dette kunne føre til trange blodårer i leggen og det visste Kant. Han fant derfor opp et sinnrikt system: Snoren som skulle holde strømpen oppe festet kant i et klokkehus som han hang fast i et belte han hadde rundt livet. Demed kunne han unngå strømpesig ved hjelp av et klokkehus og en fjær som var usynlig for alle.

Men Madam Jacobi kjente til Kants hemmelighet – og når hun skriver: « Da venter vi Dem, og min klokke skal være riktig trukket» tolker Bodul dette som en seksuell/erotisk invitasjon, en henspeiling på Kants høyst private strømpeholdere – en henspeiling hun ikke kunne ha foretatt uten at hun var kjent med Kants sinnrike strømpeholdere.

Hva kan vi lære av dette?

Tja… Fint lite, regner jeg med.

Ola Kvernberg og Steinar Raknes på P2scenen i Aleksandraparken, Molde juli 2007
Foto: NRK

Ola Kvernberg og Steinar Raknes venter tålmodig på tur. P2scenen i Aleksandraparken fredag 20. juli 2007

Musikken

Ola Kvernbergs trio framfører to komposisjoner for oss i denne siste sendingen fra Jazzfestivalen i Molde, nemlig:

Nuages (Django Reinhard) og

Just one of those Things (Cole Porter)