I barneselskaper skal det være leker, tenkte han videre. Kanskje skal jeg finne på min helt egen lek. Ja, det er tingen, en lek, det er virkelig en tanke. Han snudde seg mot Roger Nilsen, og for første gang siden han traff denne tarvelige fyren for fire år siden, på dette samme tarvelig kontoret, smilte han til ham.
- Nå, Roger, sa han. Hvordan er det med deg, liker du å leke?
Roger så forvirret på ham. Men Tomas bare smilte.
Smile fortsatte han med hele uken, og så kom endelig barneselskapet. Tomas gledet seg sikkert mer enn ungene. Da de kom fram registrerte han tilfreds at Nils ikke var der. Karin hadde samlet ungene på gulvet for utdeling av gaver. Hun smilte, men Tomas så at hun sleit. Litt for stramme munnviker. Stadig flakking med blikket. Alt gikk som det skulle.
Etter at gavene var delt ut og bursdagsbarnet høflig, litt for høflig etter Tomas smak, hadde takket for alt sammen, forsvant Karin ut på kjøkkenet. Tomas fulgte etter henne, lett smilende og med hendene i lommen. Hun hadde åpnet kjøleskapet og sto og stirret inn i det som om hun lette etter noe, men Tomas så med det samme at det var nesten tomt. Ingen festmat der inne. Heller ikke på kjøkkenbenken var det noen ting som minnet om at tolv sultene og feststemte unger ventet i stua.
- Nå hvor er gubben, sa Nils muntert, har han stukket av og latt deg i stikken?
Karin snudde seg mot ham.
- Tomas, sa hun og stirret på ham, - du skremte meg. Og Tomas merket med det samme panikken i stemmen hennes.
- Han har ikke kommet tilbake ennå, sa Karin. Han dro ut for over en time siden for å hente de hersens kakene, og han har ikke kommet tilbake. Jeg har ringt ham flere ganger men han har slått av telefonen. Han slår aldri av telefonen. Hva faen kan det være.
Hun bannet, tenkte Tomas. Karin bannet. Dette er jaggu noe til lek.
- Det var du som tipset ham om dette kateringstedet, fortsatte Karin. - Husker du hva det heter.
- Ja, vent litt, sa Tomas, nå gjaldt det å være forsiktig. Hva var det igjen. Nei, jeg husker ikke. Har det skrevet ned på jobben.
- Det må da gå an å få tak i ham. Det likner ikke ham å bli borte så lenge.
- Ta det rolig Karin, han dukker nok opp igjen. Tomas smilte ikke lenger nå. Men han lo inni seg. Nils dukker nok snart opp igjen, ja, tenkte han. Han dukker snart opp.
Men Nils dukket ikke opp. Barna ble snart utålmodige. Blir det ikke kaker snart? Skal vi ikke sett oss?
Også de andre mødrene var urolige. De gjorde alt de kunne for hjelpe Karin med å underholde ungene. Men det gikk dårlig. Snart oppsto det kaos. Guttene sloss. En jente skreik.
Og snart ble også Tomas bekymret. Han burde ha kommet nå. Han burde det. Blek, ja, med halen mellom bena, ja, men han burde ha kommet. Det kunne vel ikke ha skjedd noe på alvor? Kunne noe ha gått galt? Han måtte ringe og høre.
Forsiktig smøg han seg bort til Karin som satt og trøstet jenta som skreik.
- Jeg kan stikke ut og kjøpe noe godt, sa han vennlig. Så går ikke selskapet i vasken i alle fall.
Karin stirret matt på ham. Først virket det som hun ikke forsto hva han mente. Men så tenkte hun seg om. Egentlig var det jo det eneste fornuftige å gjøre. Så kunne den jævla fyren bare ha det så godt.
- Ja, kan du gjøre det Tomas, så er du en engel, sa hun.
Ute i bilen slo Tomas straks nummeret. Det gikk en stund før noen svarte. Men omsider hørtes en rusten stemme i den andre enden av røret.
- Det er Roger, sa stemmen.
- Roger, sa Tomas, hvordan går det? Hvorfor drøyer det så lenge?
- Faen, Tomas, svarte Roger, faen det har gått til hælvete.
- Hva mener du?
- Det har gått til hælvete, sier jeg. Du må faen meg komme med en gang. Fy faen, Tomas.
- Men ro deg ned da man, sa Tomas hva har skjedd?
- Bare kom for faen, sa Roger og la på.
Skrevet av
Jørgen