Jeg skulle ønske jeg kunne si et overstrømmende Ja! til dette verk. The Jolly Boys spilte mento på Jamaica lenge før musikkformer som ska og reggae var påtenkt, og gjorde en tilbakekomst i triumf på 1990-tallet. Nå har de tatt for seg noen av rockens klassikere og gitt dem en omgang marimba, rumba box, maracas og gitar, og topper det hele med vokalist Albert Minotts grove gammelmannsstemme. Resultatet er utvilsomt annerledes.
Iggy Pop
Men er det bra? De klassiske rockelåtene her, av evige størrelser som Iggy Pop, Rolling Stones, Lou Reed og The Doors, har så sterk identitet at fallhøyden er stor. Et godt eksempel er Iggy Pop. Åpningslåta på skiva, ”The Passenger” (den kanskje mest maltrakterte Iggy Pop-låta av alle, fast på repertoaret til norske pønkeband seint på 1970-tallet), får ingenting med The Jolly Boys som løfter den opp fra låtas opprinnelse på Berlins U-Bahn i 1977.
Iggy og Grace
Pussig nok er det en annen Iggy Pop-låt som fungerer mye bedre med Jamaicas eldste band. Kanskje fordi den allerede er definert som en jamaikansk låt med Grace Jones? ”Nightclubbing” ble også født under Iggy Pops heroindruknede år i Berlin midt på 1970-tallet, og var opprinnelig en bittersvart observasjon av hedonismen i Berlin da. Så ble den oppgradert til utagerende 80-tallseleganse med Grace Jones, og ender med The Jolly Boys opp som en lett ironisk betraktning av hele låtas fortid, og her passer både instrumentering og Albert Minotts stemme inn i sammenhengen. Herlig.
Amy og Bobby Fuller
Men altså, det er mye tøys her. Amy Whinehouses ”Rehab” blir bare dum, bortsett fra at hennes selvopptatthet blir satt i relieff av det jamaikanske fattigmannskompet. Booby Fullers ”I Fought The Law” fungerer som et pustehull, men det er mest fordi den aldri var ment alvorlig.
Doors og The Man In Black
Det denne utgivelsen mangler er en samlet idé. Hva er det The Jolly Boys vil med akkurat disse låtene, som stort sett er opplagte valg fra øverste hylle i rockhistorien? ”Riders On The Storm” og ”Ring Of Fire”, trenger vi mentoversjonen av dem? Nei, det gjør vi ikke.
The Glimmer Twins
Enkelte, egentlig bare to eller tre, av låtene på The Jolly Boys’ nye cd vitner om at ideen var god, men har blitt skuslet bort i mangel på fokus og overbevisning. The Rolling Stones’ ”You Can’t Always get What You Want” er en av de tre, og albumets klare høydepunkt. Kanskje fordi man her, omsider, på cd-ens aller siste låt, finner en versjon som man umiddelbart tenker at: Ja, det var sånn Mick Jagger og Keith Richars egentlig hadde tenkt at den skulle høres ut.
The Jolly Boys: ”Great Expectations”
Wall Of Sound WOS079CD
