I det Clay, romanens hovedperson, lander på LAX-flyplassen i Los Angeles og tar drosje inn til leiligheten-med-utsikt inne i sentrum har det gått fire måneder siden han var i hjembyen sist og det er snart jul. Nøyaktig som da han ankom byen, LAX og Bret Easton Ellis´ debutroman «Less than Zero» («Under nullpunktet») i 1985.
25 år etter
Forskjellen er at denne gang er det ingen kjæreste Blair som tar i mot og kjører en 18 år gamle Clay hjem og vipper ham av pinnen med utsagnet om at I LA er folk redde for å komme for nær hverandre på motorveien. Et kvart århundre senere må 43-åringen Clay ta drosje og jammen er det noen som følger etter ham også.
- Hør:
- Hør:
Elegant kobling
At Bret Easton Ellis trekker tråder mellom romaner er ikke nytt for dem som har lest ham før, Clay har for eksempel hatt biroller i bøker utover den første og den foreløpig siste. Men koblingen mellom de to bøkene er, også til Easton Ellis å være, riktig elegant. Det skal han ha.
Parallellutgivelse
Og; visst kan vi mobilisere interesse for hvordan det har gått med denne søvngjengeraktige forflatningen av en rik ungdom vi møter under navnet Clay i «Under nullpunktet» som det norske forlaget har gjort klokt i å gi ut samtidig med utgivelsen av «Imperial Bedrooms». Samtidig er det her skuffelsen inntrer.
Tvilsom type
Clay har utviklet seg og stått stille på samme tid. Han er blitt manusforfatter for Hollywood-industrien, han har fremdeles penger nok, han er fremdeles ruset mye av tiden – og verre har det vært, forstår vi. Men Blair, gamlekjæresten hans, har ikke villet snakke med ham på to år. Ikke etter at noe skjedde som Blair ikke tilgir. Vi skjønner at Clay har et tvilsomt forhold til kvinner – i tråd med andre av Easton Ellis´ protagonister.
Skuffelse
Skuffelsen ligger imidlertid i et plot og en historiefortellig som vasser seg gjennom en endeløs mengde parties, tvilsomme forbindelser, bøtter med børst og posevis med varer til nesebruk. Alt mens det som skjer foregår utenfor Clays og dermed fortellerens radar. Tilsynelatende.
Det som fungerte i debutromanen er blitt en forutsigelig og ganske kjedelig beretning. Det er bare ikke mulig å tro helt på de pasjonene, de sterke følelsene som en rekke av mennene i historien, blant dem Clay, legger for dagen i kampen om en gitt kvinne, en wannabe-skuespiller med navnet Rain.
God ide, slapp løsning
Enhver idiot skjønner at en livsførsel som den menneskene i Easton Ellis´ to bøker om Clay praktiserer, må ende i fordervelse. Jeg ser ikke bort fra at fansen har fått sitt – Bret Easton Ellis er en stilsikker herre – men han klarte aldri å få meg til å oppleve denne teksten som noe mer enn en uttværing av et i utgangspunktet godt poeng. Da er det fint at boken ikke er for lang.
