Den kvinnelige hovedpersonen Karin synes det er fantastisk at filmskaperen Kareem ikke har sett videoen hennes på nettet. Hun er blitt ganske paranoid av at den er kommet på avveie. Hun synes med andre ord det er godt å møte en person som Kareem, som ikke bare ser henne som en blond bimbo, men som et ordentlig menneske.
Endimensjonalt kvinnebilde
Kritiker Gerd Elin Stava Sandve fra Dagsavisen mener boken handler om å se og bli sett, og om tolkning av det man sier og gjør - som man ikke har kontroll med.
- Alle ønsker å eie sine utsagn, men når disse blir sendt ut i verden - som film på kino eller internett - blir dette vanskelig, mener Sandve.
Stava Sandve er begeistret for boken, og beskriver den som nesten mesterlig og med et godt og konsentrert språk. Hun har bare en ting å innvende, og det er at hun mener forfatteren fremstiller værdamen for endimensjonalt.
- Hun blir for blass. Det er ikke troverdig at en norsk kvinne i 2009 blir fremstilt på denne måten - kun med store pupper, sier hun.
Et luksusproblem
Den mannlige hovedpersonen, filmskaperen fra Irak, er ganske vellykket, og filmen hans blir vist fram for et begeistret publikum i Norge. Men han har et slags luksusproblem.
Han er rasende fordi han blir knyttet til torturbilder fra hjemlandet Irak. Dette opprører ham fordi han vil være kunstner, ikke politiker.
Ikke bare for kultureliten
Kritikerne Gerd Elin Stava Sandve og Mie Hidle synes Øybøs bok minner mest om en kjærlighetshistorie.
Foto: Hilde Bruvik / NRKMye av handlingen foregår på Cinemateket i Oslo, hos den såkalte kultureliten. Stava Sandve mener forfatteren driver gjøn med de som holder høytidelige taler under filmfestivaler.
- Jeg liker å lese dette, for jeg føler at jeg er der på festen sammen med dem. Men dette er ikke bare for den kulturelle eliten. Det gjelder alles hverdag, mener hun.
Uheldig blanding
NRKs anmelder Mie Hidle mener på den ene siden at Mattis Øybø tilfører norsk litteratur en befriende historie med kjærlighet iblandet litt politikk.
- Dette er en søt kjærlighetsfortelling, og med en slags befriende arroganse. Øybøs bok er veldig unorsk - nesten litt fransk, mener hun.
På den andre siden mener Hidle at man ikke kan blande mye politikk inn i et kunstverk før det tipper over, noe som hun synes har skjedd med denne romanen
- De to hovedpersonene møtes, og det oppstår kliséaktig søt musikk. Men problematikken rundt hans film og hennes nakenbilder på Internett blir på en måte viktigere enn selve kjærlighetshistorien, sier Hidle.
