Hvorfor lyver Peer?

Ingrid feirer bursdag – ikke bryllup – på Hægstad gård, løk er et skjellsord og Peer Gynts far bor i et sandslott på den andre siden av jorden i dramatiker Toril Solvang bearbeidelse av Ibsens skuespill.

Målgruppen er barn i skolealder, og et energisk ensemble spiller en forfriskende og tankevekkende variant av en kjent klassiker.

Les flere sceneanmeldelser:

• Sårbar Othello
• Kjærlighet og kvantemekanikk
• Påfugl i vinterland

Ensomhet

«Peer, du lyver!» er Ibsen på barnas premisser. Stykket er en inngang til å bli kjent med Peer Gynt-karakteren, samtidig er dette en allmenn historie om ensomhet og vennskap.

«Peer, du lyver!» vil til bunns i hvorfor Peer lyver. Sannheten er at han er ensom, at han opplever å ikke passe inn og at ingen vil være venn med ham. Det vil si – Solveig er der hele tiden, men det klarer ikke Peer helt å ta inn.

For hjemme er ikke mor i vater, og Peer må ta ansvar. Fantasien er Peers forsvar og redning i en vanskelig hverdag. Er det rart han dikter seg troll og sandslottkonger? Virkeligheten blir for tøff hvis ikke.

Sikker

Gunnar Eiriksson er et funn som Peer. Fra første scene fester han blikket i publikum, og holder dem der gjennom hele forestillingen. Spill, timing og skift er presise, han er på nett med barna og sikker i det han gjør.

Det vanskelige og rømningen fra det spilles ut med troverdighet. Resten av ensemblet, mange av dem relativt ukjente navn i institusjonsteatersammenheng, er samspilte og imponerende allsidige.

Samtlige synger, de trakterer to-tre instrumenter hver på scenen, stort sett all musikken lager de selv. Harpe, trekkspill, bratsj og xylofon håndteres med letthet.

Kontroll

Et turnerende ensemble på åtte utøvere og et stort antall instrumenter er prisgitt de ulike teatrene og kulturhusenes fasiliteter når de nå skal på turne. Det krever sitt av teknikken, men det krever også presisjon og timing hos skuespillerne.

Skift og bevegelsesmønstre virker godt innøvde og glir med overraskende letthet, scenen ved Riksteatret virker aldri overfylt selv med åtte skuespillere i sving samtidig. Regissør og koreograf Jacob Höglund har kontroll.

Barnehjelp

Historien følger Ibsens Peer Gynt-skisse, slik at en voksen lett kan følge kjent handlingsoppbygging, selv om enkeltkomponentene gis en annen mening gjennom barneperspektivet.

Begriffenfeld er eksempelvis en representant for barnehjelpen (barnevernet), og han avdekker forholdene hjemme hos Peer og mor Åse. Han beordrer at Peer og Åse må bo fra hverandre en stund – dette er en kjernescene i stykket. Her rammer virkeligheten hardest, og her lodder forestillingen dypest.

Her kommer kjernen frem, sannheten får luft. Denne scenen er utløseren til at ting i Peers liv kan endre seg til det bedre. Hvilket det også gjør. Scenen rammer Peer, men han vokser på den.

Utfordrer

Komponist Stefan Johansson har skrevet musikken til forestillingen. Han har latt ulike populærmusikksjangre boltre seg i kjente motiver fra Grieg – musikk som etter alt å dømme vil treffe målgruppen og utfordre besteforeldregenerasjonen. Slik skal det også være, dette er for tiåringer først og fremst.

Et ankepunkt fra en voksens ståsted er det problematiske som gjerne oppstår når voksne skal spille barn. En form for overspill eller karikatur eller en barnslig iver som bikker over er det et voksent blikk fort ser.

«Peer, du lyver!» balanserer hårfint her, noen vil kanskje mene det blir for mye av det gode. Men den som skrur på en situasjonskomedie på TV laget for målgruppen 6 år og oppover, vil oppdage at det er disse typefigurene som gjelder.

De som dras et hakk og to for langt, karikeres og kan les av. Derfor lander «Peer, du lyver!» på riktig side. Den snakker med målgruppen.

Mor Åse dør ikke i denne versjonen, men får hjelp og en ny sjanse. Hva det er med henne, tar det litt tid å finne ut av, men bitene faller på plass etter hvert. Innimellom alt det overskuddspregede «Peer, du lyver!» har å by på, klarer skuespillerne å skape rom for et nødvendig alvor.

Forfriskende

Få skuespill skaper større engasjement hos nordmenn enn «Peer Gynt», det er i alle fall min erfaring. Derfor er det store sjanser for at også «Peer, du lyver!» vil engasjere.

Selv om forestillingen passer for barn fra seks år og oppover, er det nok tiåringen den treffer best. Det kan oppstå spennende diskusjoner dersom besteforeldre med tilhørende tiåringer finner veien til teateret.

For dette er en forfriskende opplevelse av «Peer Gynt», egnet til å skape diskusjon, latter, hoderisting og ikke minst en diskusjon om hvem Peer Gynt er. Og ikke minst: Hvorfor Peer lyver. Det siste handler om mer enn Ibsen, det handler like mye om dagens barn.

Anmeldelsen er basert på generalprøven.