Det er litt av en oppgave å gjøre om en nobelprisbelønt romantrilogi til tretimers musikal. De skal ha for motet og innsatsen ved Den Nationale Scene, men resultatet skuffer. Det til tross for flere fine øyeblikk.
Det har blitt prøvd før: Å gjøre Sigrid Undsets romantrilogi om Kristin Lavransdatter til en helaftens forestilling.
Forrige gang jeg så den, var i 2011, på Jørundgard i Sel i Gudbrandsdalen, Kristins hjemsted. Det var en ambisiøs oppsetning som verken utfordret Undsets stoff eller publikum.
Det samme kan sies om musikalversjonen. For dette er en stor og krevende produksjon. 22 skuespillere, fire dansere, 11 musikere og seks barn levendegjør det som kanskje er Norges mest kjente historiske romansyklus.
Herborg Kråkevik spiller en Kristin med overraskende lite uttrykksvariasjon. Det bøtes på i sangnumrene, men dette er en blodfattig Kristin. Først i andre del av forestillingen løsner det for datteren til Lavrans. Det er for sent.
Visuelt vakkert
Forestillingens ubestridte gode kvaliteter ligger i ensemblenumrene, dansescenene, i valget om å fremføre den på nynorsk, i kostymene og i det visuelle. Scenografien er løst ved hjelp av smart og vakker lyssetting som formidler sted- og stemningsskifte i sømløse overganger.
Scenograf og lysdesigner Ola Bråten har lagt gode premisser for forestillingen. Samtidig må skuespillerne takle et rom med få fysiske rekvisitter å forholde seg til. Christina Loverys kostymer må også fremheves, og da spesielt nonnekjolene med sin gradering og sitt fine spill i forhold til Bråtens lyssetting.
Forglemmelig
Julian Berntzen har skrevet musikken i tett samarbeid med sangtekstforfatter Brit Bildøen og dramatiker og regissør Svein Sturla Hungnes.
De delene av musikken der det er tydelig at inspirasjonen kommer fra middelalderens musikk, er absolutt de beste. Det er for det meste i ensemblenumrene. Sangene med mer typisk musikal-aktig melodiføring er overraskende anonyme.
Musikalen om Kristian Lavransdatter har få melodier som sitter igjen etter endt forestilling. Det motsatte var tilfelle med musikalen «Hellemyrsfolket», som Berntzen også komponerte musikken til. «Sol over Bergen», for eksempel. Den huskes.
Menneskelig
Sigrid Undset sa selv at det hun skrev om middelaldermenneskene, skrev hun egentlig om mennesker fra sin egen tid. At århundrenes avstand skapte en nærhet til menneskene når man gikk inn i stoffet. Ved å skrive seg inn i en gammel tid, skrev hun samtidig frem noe tidløst menneskelig.
Hvordan denne musikalen speiler vår tid, er ikke så lett å se – i den grad den er ment å gjøre det.
Noen deler av middelaldersamfunnet oppleves karikert, noen steder er nyanser utelatt. For eksempel i en scene der de er i et kirkebygg, bastant vist gjennom et stort, kaldt og hvitt kors på mørk bakvegg. Kort tid etter står en munk og noen barn og snakker om et glassmaleri de ser, de beskriver en helgenhistorie, figurene og fargene i bildet. Denne delen av middelalderlivet kunne musikalen gjerne utforsket. Det hadde gjort middelalderen mindre mørk og vist mer av mystikken og historiene som menneskene på denne tiden levde med og i. Kanskje kunne det også skapt en nærhet til vår egen tid.
Gamle dager
For det er unektelig slik at dette oppleves som en gammel fortelling. En historie der religion, begjær og uekte barn viser hvordan det var i gamle dager.
Vi lar oss ikke rive med av Kristin, men kanskje av bipersonene som må bøte med livet når de krysser hennes sti. Kristins kamp oppleves lite relevant, særlig fordi hun selv opptrer med et avmålt uttrykk.
Det er samtidig mange fine detaljer, fine enkeltprestasjoner, nydelige barneskuespillere og gode musikere i denne forestillingen. En fantastisk åpningsscene med en brudekledd Kristin som skrir inn på den stien hun har valgt, belagt med blomster og blod.
Det ender likevel opp med å bli en musikal som skuffer denne anmelderen.
