Jeg møtte Stockhausens musikk omkring 1960. Det var den gang Pauline Hall var leder for foreningen Ny Musikk og de nye tonene lød i Universitetets aula under Munchs sol.
Han var stor den gangen. Det var han som talte framtidas og framskrittets sak innen samtidsmusikken. I dag høres han knapt, unntatt når han presenterer sine oppsiktsvekkende karakteriseringer av verden rundt oss.
Umulig å fremføre
Det meste av den musikken han lager for tiden, er det nesten umulig å framføre. Hans "Helikopterkvartett" trenger fire helikoptre og fire piloter, fire lydteknikere og fire fjernsynskanaler, et auditorium med fire kolonner med høytalere og fire kolonner med fjernsynsmonitorer, og er regissert ned til siste sekstenedel.
Det er bare småtteri, i forhold til storverket "Licht", som han har jobbet med i tretti år.
Kosmisk ånd
Det er forskjell på den briljante Stockhausen fra 1950-åra og dagens 73-årige mystiker, som med sitt lange hår og sine tallerkenrunde øyne framtoner som en overlevning fra en annen tid, eller som erkeengelen Mikael som - i likhet med de gamle grekere - hevder at musikken styres av stjerner og planeter og at inspirasjonen kommer fra en kosmisk ånd.
Seint i 1970-åra ble han overbevist om at han kom fra en annen planet. Prosjektene hans ble mer og mer selvopptatte. Det store Lys-prosjektet, som nå er hans livsverk, mener noen er gal manns verk. Det er i hvert fall et ambisiøst og gåtefullt prosjekt. Du kan finne noe om det på Web-siden hans, som er en av kildene til New Age-bevegelsen.
Sin egen verden
Verket "Licht" er delt i sju deler, som skapelsens sju dager. Fredag krever tolv flygende objekter i tillegg til en kvinne på månen, og en mann som er en blyant og putter seg selv i en blyantspisser. Lørdag vil kreve et menneskeansikt som er 25 meter høyt, fordelt på fem etasjer hvor det sitter til sammen 82 musikere.
Han regner ikke med å bli ferdig med Søndag før i år 2005, og framføringen av den siste dagen i dette prosjektet, krever ferdsel mellom planetene. Han sier at de visuelle effektene er nødvendige for å få fram musikken. Det betyr ikke noe for Stockhausen om han kommuniserer med publikum. Han lever i sin egen verden. Han skriver ikke klaverstykker og musikk for konsertsalen lenger.
Men ingen skal ta fram han at han har betydd mye for ny musikk. Det er da også komposisjonene fra 1950- og 1960-åra som skal framføres i Barbican-sentret i London denne uka, og komponisten skal være til stede når de framfører Gesang der Jünglingen - Ynglingens sang - som mange vil huske fra den tida da både Stockhausen og samtidsmusikken var unge.
Av Per Olav Reinton
Midt i musikken, NRK P2, 10. oktober 2001
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg