Det vi gjør er ikke bare basert på minner og erfaringer, men også på forventninger.
Det er i alle finansielle institusjoners interesse å lage optimistiske scenarier, skape positive forventninger til egen aktivitet. En kurve blir blir strukket inn i fremtiden, og blir kalt en prognose. Ut fra faglig solide matematiske modeller blir det laget scenarier.
Medienes kilder
Her er det vi i mediene kan rette blikket mot oss selv, mot nyhetsmediene: For i nyhetsmediene opptrer disse aktørene som kilder. Hvem er det vi snakker med når vi dekker boligmarkedet?
Eiendomsmeglerne, selvfølgelig.
Det er ingen eiendomsmeglere som vil presentere et negativt scenario. Hvem er det vi snakker med når vi skal dekke finansmarkedet? Finansmeglerne, selvfølgelig. De har sine interesser de som alle andre. Og så står vi uforstående igjen, når det hele bryter sammen.
Selvbedraget
Det fortsetter slik: i børsmiljøet har de et perspektiv som ikke strekker seg lenger enn til lunsjen, og fra lunsjen til stengetid. I finansverdenen er det forventinger om kortsiktige gevinster. Her er det ikke snakk om perspektiver som rekker et år, ti år, tjue år, en generasjon.
På denne måten kan de spille på lag med nyhetsjournalistikken. Jeg kan minne om at de som sto faddere for moderne nyhetsjournalistikk var baronene Reuters og Rotschild. De var avhengige av å få nyhetene først, og det ble de veldig rike på.
Autoritet
Men de var kanskje lurere enn våre dagers redaksjonelle miljøer, som baserer seg på enkildejournalistikk fra Reuters og Rotschilds etterkommere. Det ville de neppe ha satset pengene sine på. I våre dagers medier dukker det opp folk som prøver å tjene på at de lurer både seg selv og oss.
På den måten skaper de forventinger, ikke bare i sitt eget miljø, men i skjul av medienes autoritet skaper de også forventninger blant folk flest gjennom journalistenes frivillige slaveri.
Det fører også til at vi henger oss på hysteriet og mediene skaper angst om børskurser og rentenivå, som om verden og vår tilværelse henger på det.
På lang sikt
Det vi ikke ser, i denne hysterisk kortsiktige modusen vi er i, er det som virkelig kan bli en belastning på det som skaper tryggheten i velferdssystemet: trygdesystemet. I våre budsjetter slår vi gjerne helse og trygd sammen, og vi skjuler da at trygdene er regnskapenes gjøkunge. Tyngden av trygdene våre presser ikke bare helsebudsjettet.
Den største trusselen er ikke rentenivået, som varierer, men trygdene som legger på seg kontinuerlig, ikke bare fordi vi får så mange eldre, folk som i en vesentlig del av sitt liv ikke er produktive, men enda verre: alle de unge som går på trygd, som faller utenfor. Den største utfordringen er å få folk inn i arbeidslivet, både eldre og yngre.
Nye aktører
Og så de nye motorene i verdensøkonomien: Kina, India og Brasil. Vi må erkjenne at vi har vært overmodige, ikke bare i forbruk og investeringer, men også i våre vurderinger av de andre i vår globale verden. Vi er nå tvunget til å sammenligne oss med land vi ikke trodde vi skulle sammenligne oss med. Det blir kanskje den største forandringen.
Kina, India og Brasil har ikke hatt grunn til å forvente seg all verden. Det har vi gjort.
I dag er det vi som vakler. Ikke de.
