Hør:
Verk og dager
(mellom 7 og 600 f Kr.) var altmuligmann. Bonde, dikter, rimsmed, landbruksøkonom, astronom. Han må dessuten ha hatt god greie på merkedager og månefaser. Hvis han har levd, da. Det er litt omstridt. De to tekstene vi tilskriver Hesiod bygger på muntlige overleveringer – i dag kaller vi den ene teksten Theogonien, om gudenes opprinnelse, den andre er Verk og dager (Arbeid og dager).
Verk og dager er full av gode råd og påminnelser. Hesiod nevner alle merkedager og forteller hva bonden må foreta seg. Ikke ulikt vår egen Landbrukskalender:
I utgaven for 2012 heter det om søndag 15. januar at «søknad om midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak mot rovdyrskader» må sendes.
«Velsignet er den som vet!» skriver Hesiod
Demokrati
En av baktankene med denne serien om Greske tanker i Studio Sokrates var å se etter hvilke erfaringer grekerne hadde – erfaringer som i sin tur kan bidra til å forklare hvorfor antikkens athenere lagde verdens første demokrati. Hesiods dikt kan kanskje være én slik drivfjær.
Han skriver at ei vanstyrt bygd kommer aldri til å blomstre: «Herskere som sluker bestikkelser forsømmer seg. De setter ondt blod mellom bøndene og ei bygd som styres av en sånn hersker kommer det aldri til å gå godt med» (Greek Thought, s 23 HYPER)
Hva må gjøres?
Med et frampek mot Lenins boktittel forteller Hesiod rett fram hva som skal til for å få sving på landsbyen og bondelandet omkring: «De som er like rettferdige mot sine egne som mot fremmede, de som ikke ser bort fra det rettferdige, for disse vil byen og bygda blomstre opp i rikt monn. De skal aldri sulte, i skogen gir biene honning, sauene skal knele under vekta av sin fine ull og kvinnene føder barn som ligner på sine fedre». (GT p 24)
Den rettskafne og de rettferdige blir altså belønnet, tenker Hesiod. Grådighet og urettferdighet blir trøbbel. Det sørger Zevs for.
Gullalder
Hesiod forteller at hans tid er jernalderen. Det er den siste store epoken som følger etter
da menneske og guder levde sammen. Sølvalderen, der Zevs hadde tatt styringen og menneskene levde i mer enn hundre år. I bronsealderen var menneskene hardhauser. Alt, til og med hus var laget av bronse, men livet var preget av alles kamp med alle.
Hele epoken sluttet med en diger oversvømmelse, en flodbølge. Heltenes æra hjemsøkes av figurene vi kjenner fra heltediktningen og de endte sine dager på de saliges øyer, ( ).
Vår egen tid er jernalderen. Ungdommen er oppkjeftig mot voksne, makta får alltid siste ordet, og dårlige mennesker bløffer seg til beundring og anerkjennelse. (Kan utdypes tenker jeg, filosofer tjener for eksempel dårligere enn aksjemeglere og direktører)
Musikken
Vi tar farvel med pianist og orkesterleder Claude Thornhill i denne utgaven av Studio Sokrates. Thornhill levde og arbeidet i overgangen mellom to æraer i jazzhistorien: Swing og storbandæraen og den nye jazzen: Be-bop. Stadig færre storbandledere maktet å holde det gående. Publikum sluttet å danse til musikken, og Hipsteren dukket opp. Med hornbriller, sigaretter uten filter og nå skulle man lytte til jazz. Ikke å danse.
Thornhill var en av få som prøvde å ta den nye tiden inn i bandet sitt, det hører vi på de to komposisjonene av Charlie Parker han orkestrerte. De av dere som bruker Spotify kan høre musikken her:
1: Donna Lee (Charlie Parker)
2: Yardbird Suite (Charlie Parker)
