Hengivenhet og motstand

Hør: Studio Sokrates Jazz og filosofi i Stockholm del 5

Se: Jazz og filosofi i Stockholm del 5, 10.10. 2009

Bildeserie: Jazz og filosofi i Stockholm 2009

Sviktet Lutherkirken
Christinas avskjed var både pinlig og vondt for svenskene. Dermed oppsto huller i kunnskapen om hva som egentlig drev henne til et så drastisk skritt som det var å si fra seg kongemakten for så å konvertere til katolisismen.

I den offisielle avskjedssøknaden skriver Christina: «þet congliga æmbetet ær opassande foer en qwinnspersoon, som icke can til hest rida i crig oc licnande paa slagfælten». I virkeligheten var hun nok påvirket av den farligste filosofen i Europa på første del av 1600tallet, René Descartes

«Ateisten Hobbes»
var berømt og beryktet i Europa på 1600tallet. Det var Thomas Hobbes forestillinger om at samfunnet er bygget på en kontrakt mellom hersker og underståtter som provoserte. Eneveldet bygger jo på at Gud har bestemt hvem som skal være konge, Hobbes utfordret denne forestillingen og ble en farlig filosof han også, man kalte ham bare «ateisten Hobbes».

Men hvis Gud har skapt alle mennesker like, i sitt bilde – hvorfor er det da så mye ulikhet i verden? Slik tenkte den unge svenske studenten Eric Castovius da han skrev dette: «Det vore hädelse mot Gud att påstå att den ena människan vore född at härska, och den andra att träla».

Castovius fikk trøbbel. Karrieren hans stoppet i ti år, han fikk ikke komme i bursdagen til noen av sine svenske akademikerkolleger, og da han endelig ble professor i 1702 døde han, året etterpå.

Christina (tv) inviterte den farligste filosofen i Europa, René Descartes (th) til slottet i Stockholm i 1649

Mislikte kirkens ortodokse alvor
Christina ville fly sin egen drage, skrev jeg innledningsvis. Hun var bare seks år gammel da faren døde og fikk en ambisiøs og maskulint preget oppfostring. Hun lærte gresk og latin, teologi, filosofi og naturvitenskap og som attenåring var hun ikke bare en kompetent regent, hun var myndig, og godt utdannet og kunne konversere på flere språk. Sverige var en europeisk stormakt på Christinas tid, krigsbytte gjorde det mulig for kongehuset å vise fram utrolige bok og kunstsamlinger.

Var Christina «eksistensialist?»
Likevel må det ha vært noe som «klødde» et eller annet sted i Christinas hjerte. De siste årene før hun abdiserte (i 1654) var hun «rastløs og splittet i sin sjel» ( Frängsmyr s 162). Kanskje det var all hyklingen som foregikk rundt henne. Å være uenig med en eneveldig regent var en risikosport på 1600tallet.

Dermed kom lærde menn alltid til den samme konklusjon, uansett om de var smartere enn Christina eller ikke: «I de flesta frågor vore det bäst om Regenten bestämde, även i filosofiska frågor» ( Frängsmyr )

Den svenske stenderforsamlingen trykket hele tiden på: Christina måtte gifte seg. Landet måtte ha en konge. Men hun ville ikke. «Jeg har plikt til å sørge for en tronfølger i Sverige – men det betyr jo ikke at jeg må gifte meg». Så foreslo hun at søskenbarnet hennes,

Karl Gustav skulle utnevnes til konge, og slik gikk det. Da Christina dro kronte svenskene Karl X Gustav til konge.
Det som karakteriserer eksistensialistene er jo først og fremst valg. At vi velger våre liv, at vi tenker oss om, velger og så gjennomfører våre valgte livsprosjekt.
Kanskje var Christina en tidlig eksistensialist?

Musikken
1: Estrad Swing (Eldridge)
2: Russ and Arlene (Rolf Ericso, Tommy Potter)