Skulle jeg sammenligne Nina E. Grøntvedts bok "Hei det er meg!" med barnebøker jeg har lest i det siste, måtte det faktisk bli med Maria Parrs mesterlige "Tonje Glimmerdal". Det er noe med den hverdagslige tonen koblet med varmen i skildringene, som gir den assosiasjonen. Dernest at det handler om en tøff og selvstendig jente, selvfølgelig, på nippet til å bli ungdom, og på nippet til å bli uvenner med hele verden.
Form-messig er bøkene svært ulike. Der "Tonje Glimmerdal" i formen er en tradisjonell fortelling, med kapitler, et kronologisk handlingsforløp der et mysterium / en konflikt legges ut i starten, som så løses til slutt, ved hjelp av dykk ned i fortiden, er "Hei, det er meg!" mer preget av vår tids hang til selvdokumentasjon og sosiale medier. Nå er det ikke facebook vår jeg-forteller betror seg til, men noe som ikke er så ulikt, nemlig dagboken.
Dagbok
"Hei, det er meg!" er rett og slett en dagbok som 12 år gamle Oda skriver. Omlag en fjerdedel av teksten er formet som en virkelig dagbokside, med litt barnslig, men absolutt tydelig håndskrift og små tegninger og kruseduller. Den øvrige teksten er satt med vanlige, trykte bokstaver, men vi forblir i dagbok-universet.
Dagbok-genren er ikke ny. På 1990-tallet hadde det svenske radarparet Anders Jacobsson og Sören Olsson stor suksess med serien med Berts dagbøker - om en gutt nettopp på Odas alder. Og vi har hatt britiske Sue Townsend med Adrian Moles hemmelige dagbok, om snart 14 år gamle Adrian og hans hverdagsintriger og bekymringer. Men genren fungerer utmerket fremdeles. At Grøntvedt også har tatt i bruk epost og sms som tekst-uttrykk, gjør boken hverdagsnær og gjenkjennelig for unge lesere som er vant til en helt annen omgang med kommunikasjon og tekst enn vi var for få år siden.
Fartsfylt og frekk
Oda Andrea Stokkheim er altså vår forteller. Hun har en lillesøster som heter Erle, men som hun kontant kaller Erlend, for å irritere henne. Hun har en bestevenninne som heter Helle, og ikke minst skriver Oda svært engasjert om Helles storebrorbror Stian, som hun også elsker å irritere.
Oda er i det hele tatt litt for glad i å tirre andre, og det skal vise seg å få konekvenser. Dessuten er hun en jente som er klar for mystikk og spenning. Når et ungt par flytter inn i nabohuset, blir de utsatt for intens spionasje. Når skolen får besøk av forfatteren Arne Svingen, blir Oda bråforelsket, og sender ham epost med spørsmål om alt mellom himmel og jord. Forelskelsen går fort over, selv om Oda får svar fra Svingen, så mye kan røpes.
Følelser i fri utfoldelse
"Hei, det er meg! Ikke la meg bli alene igjen her..." er en underholdende og frisk fortelling, som gir et godt bilde av en ung jentes intense følelsesliv. Mye får betydning når man er 12, og grensen mellom suksess og katastrofe er av og til syltynn. Da er det godt det fins bestemødre som har levd en stund og erfart at det meste ordner seg.
At slutten ikke akkurat kommer som noen overraskelse, får heller en voksen leser leve med.
