Effektene, altså den utvendige støyen, merkes. Den er på grensen til å fortrenge magien i noen av sekvensene. Men magien er der, og magien er ikke svartekunst, men god barnlig fantasi. Selv i det mørkeste og skumleste finnes det varm underfundighet og en trygg bunn. Det gode seirer over det onde, både under veis og til slutt, og vi er aldri i tvil om at det er snille barn som er smartes og har de reneste sjelene.
De snille er dessuten flinkest til å trylle og de har de beste ansiktene. Det er de snille vi identifiserer oss med, og det er de som vinner i alle Harry Potter-historiene. Derfor synes vi det gjør godt å lese og se dem.
Gjentakelser
Jeg bruker gjerne tid og tanker på Harry Potter og filmene om ham en runde til. Men regissøren Chris Columbus strekker tålmodigheten til bristepunktet denne gangen.
"Harry Potter og Mysteriekammeret" varer i to timer og 40 minutter. Det skjer noe det meste av den tiden, og hendelsene er ganske forskjellige i innhold, men de oppleves nok så like, fordi de filmiske knepene er de samme hele tiden.
Kjedelig
Effektene virker uniformerende, lydene er nåtidig konvensjonelle, altså preget av digital flerring og syntetisk klang. Musikkscorene er gammelmodige, bannale og anonyme, de glatter ut.
Filmen er kjedelig i lange perioder, særlig midtveis, selv om skumleriene og dramaene er godt og påkostet håndverk.
Einar Guldvog Staalesen
Kulturnytt, NRK P2, fredag 22. november 2002