1.
Så oinnele ei reis det va som starta
denn gongen da du kleiv-opp på mopeden:
To nyferælska ungdomma i farta
med knallert-knall igjennom synndagsfreden.
Æ kjørd så kry med arman dinn kreng magan,
så glad fer du ha vorti-med på fala.
Og gålan, åkran, skogan, villahagan:
æ syns æ ått dæm all og heile vala.
Og du, tænkt æ, du va vel med på notan
og ælska mæ og jubla når det hompa.
Æ vesst itj at du satt og hoill-opp fotan
og skreik fer ont i knea og i rompa
Men sia hi du fleir gong gråti tåra,
oft hylly kreng mæ, mang gong løfta låra.
2.
Og så, nån gong, e’ det som æ itj fanns:
Æ e’ itj mæ, og ingenteng e’ mett.
Æ går som ti en storby utanlands
og møte følk i fleng, men bli itj sjett.
Det e’ som kalde evigheita spør:
Kor e’ de åkran som du sådd i fjol?
Æ frys, fer æ veit svaret godt frå før:
Straks e’ det vækk, kvar teng æ sa og gjord.
Da står du der og sei det e’ itj sant
og evigheita hu kann reis sin kos
Æ bli så glad, sjøl om æ veit, blant annt,
at næste gong trøng du te trøst og ros.
Vælsegna løgn! Å, søte sjølbedrag!
Vi e’ itj nå, men vi e’ det i lag!
3.
Dæm sei at barnebarn e’ livsdessær’n.
De’e sant, fer’n sånn uhjølpin liten sak –
når’n smile tannlaust åt oss, ja da gjær’n
at livet bli meir mildt og søtt på smak.
Vi toan smakt så mangt i livsens måltid –
det vart servert oss både ferskt og salt.
No sett vi hen på huk så ba’net får-ti
to fengertuppa. "Hør: Hu pluddre alt!"
Og ongin sparke ut og strække låra,
og blonke godfernøgd og gjespe lat.
Æ sjer på dæ og tenke "Enn at åra
ha spard åt ås så søt en dessærmat?
De’e nesten så det e’ itj te å tru.
Men hovedretten? Ja, det va no du."
Hans-Magnus Ystgaard