Den mye omtalte filmen Gymnaslærer Pedersen har kinopremiere i morgen. Hans Petter Molands film settes opp på kinoer over det meste av landet.
Filmen byr på god informasjon men litt for lite vekkelse, mener vår anmelder Einar Guldvog Staalesen. Han konkluderer med fem stjerner, for håndverket er glimrende, mener han.
Nostalgi
Filmen er en fin, nostalgisk opplevelse. Designen, interiørene, klærne, den diskrete sminken, de gode frisyrene, fargene, lyset, de små tingene, samlet i Philip Øgaards særlig gode bilder, er alt til vederkvegelse.
I to til tre musikalske tablåer, eller musikalinnslag, synes vi til og med vi kjenner litt ånd fra den gang.
Tablåene er informativt og suggererende. Noen som var der i 70-årene med dekknavnet sitt på plakat i den ene hånden og Maos lille røde i den andre, synes kanskje det er mye sovjetisk i det musikalske, men Lenin var vel flinkere enn Mao til å bruke musikk, mener Guldvog Staalesen.
Regissøren Hans Petter Moland er solid. Han er iderik. Han er en god bilde-forteller. Stykkevis er filmen eksemplarisk.
Gir alt
Skuespillerne gir mye. Det er særlig god kjemi mellom form og innhold i den den maskuline revolusjonære trioen Kristoffer Joner, Stig Henrik Hoff og Jan Gunnar Røise.
Men alle er godt instruert, hele veien fra sentrum til periferi. Det er vesentlig, for filmen er tallrikt befolket.
- Troverdig skildret
Balansen mellom religiøs forførelse og politisk idealisme er troverdig skildret, selv om den er ubegripelig. Hans Petter Moland betoner det ubegripelige, bak bildene, replikkene og handlingene.
De færreste av oss forstår alt. Derfor skulle vi gjerne ha følt mer. Vi skulle kjent mer av den åndelige kraften og det fellesskapet som forførte noen av de beste blant oss.
Du kan høre mer om filmen Gymnaslærer Pedersen, i Mørkets opplevelser på P2 i ettermiddag kl. 17.00.
(NRK Kulturnytt, 23. februar 2006)