Alle som er interessert i god debatt og god retorikk bør lese Geir Morks artikkel i Samtiden og debatten som har pågått hele denne uka, særlig Aftenposten og Dagbladet.
Morks artikkel er velskrevet, og den begrunner sine synspunkter langt bedre enn mange journalister. Men den henger også ut en person som en minst like stor sitatsynder som Alnæs, nemlig journalisten Jon Hustad, som startet saken i Morgenbladet. Mork bedriver en klassisk sport: Hvis du ikke liker budskapet, skyt på budbringeren.
Hærtokt
Arnhild Skre var raskt ute i Aftenposten, der hun fantastisk nok beskrev Morgenbladets og Hustads artikler som en drittpakke. Sjelden har jeg sett maken til bomskudd. Og dermed tydet alt på at Mork kunne nå langt med sin retoriske hærtokt.
Men Mork glemte å regne med Willy Pedersen. Professoren i sosiologi ble selv rammet av Alnæs' glemsomme sitatkunst i "Historien om Norge". Denne uka har han drevet Mork fra skanse til skanse i en parallelldebatt uten sidestykke.
Med en retorisk harme som overgår de fleste, har Pedersen beredet grunnen for en ny runde om saken i regi av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Den vil forhåpentlig sørge for sterkt bedret praksis når det gjelder sitat og lån fra andre forfattere.
Tabbe
Ingen betviler at Alnæs er en hedersmann. Han har så langt jeg har forstått, vært raskt ute med å beklage feil og vise vilje til å rette dem opp. Den store tabben er at hans forlegger Geir Mork ikke viser tilsvarende ydmykhet og beklager forlagets feil, i stedet for å skyte på journalisten.
Geir Mork kan sin Nietzsche. Han vet at den tyske filosofen for over hundre år siden beskrev sannheten som en bevegelig hær av metaforer og metonymier. Men han glemte at selv en feltherre i Gyldendal har begrenset makt til å kommandere en slik hær. Mork overskuet på ingen måte alt støvet som ble virvlet opp. Støv minner som kjent mistenkelig om tåke når det blir nok av det.
Kulturnytt, NRK P2, 12. november 2004