Etter at Gwen Stefanis pønkpop-band No Doubt var kommet så langt det var mulig kommersielt sett, var det på tide å lansere frontfiguren som soloartist. Støttet opp i alle bauger og kanter av kjente låtskrivere og produsenter, ble Stefani raskt en av amerikansk pops største stjerner.
Mindre moro
I forhold til Stefanis solodebut fra 2004, er ”The Sweet Escape” mindre sprikende. I dette tilfellet er det synd, for nå får vi færre morsomme innfall og flere langtekkelige ballader. Som trendikon og urban popprinsesse står hun kanskje like sterkt, etter flittig turnering og noen hipt designede videoer. Men det virker som om Stefanis spenstige og gatesmarte musikalske teft er på retur.
- Dødt pliktløp
The Neptunes er blant bransjens dyreste og mest suksessrike produsenter, og de sender sjelden fra seg helt uinteressante spor. Men det har de gjort her. ”Orange County Girl” er bare et dødt pliktløp der Gwen Stefani rappesynger om sin bakgrunn fra forstads-Amerika. På ”Yummy” faller The Neptunes sitt minimalistiske varemerke til jorden når den nødvendige suggererende effekten uteblir. Første singel, ”Wind It Up”, har et fett beat, men jodlingen blir fort irriterende.
- Tittelsporet er best
Tittelsporet er det beste på ”The Sweet Escape”. Produsent Akon hoier og synger og bidrar til å gjøre dette til det mest umiddelbare og fengende på platen. Men det finnes mye annen bra kommersiell pop for tiden som heller fortjener din oppmerksomhet, så lenge det er musikken som er det viktige.
