Dan-yr-Ogof
Vi er et godt stykke under under jordas overflate i Dan-yr-Ogof. Det renner fra taket og det er vått på veggene og gulvet. Det lukter rått og er fuktig. Vi er i en dryppsteinsgrotte i fjellområdet Black Mountains . En times biltur fra Swansey, sør i Wales. Grottesafari er både spennende og lærerikt. Og denne formen for utflukt er også nokså ufarlig. Vi har med oss flere små barn, den minst er bare 9 måneder. Grotten vi er i, tror geologene var dekket av en tropisk sjø, ved ekvator for over 300 millioner år siden. Jordskorpen har forandret seg en del siden da. Og ikke minst har istiden vært med å formet det praktfulle invendinge landskapet vi kan se i dag.
Skummelt for de små
Det er ganske imponerende å gå inn i grottene. Noen plasser er det så lavt at man krype for å ikke skalle hodet. Grottene er opplyst. Med gang, på gang, på gang, på gang. 4-åringen min var bare passe begreistret. Han var redd for at det skulle komme noen i de skumle, mørke gangene. Det ble for mange ganger, og litt for mørkt.
Dan-yr-Ogof grottene ble oppdaget av de to brødrene Morgan i 1912. De slet seg fram på kne, i lyset av stearinlys, og la igjen merker på bakken for å finne veien ut igjen. Området visste seg å være enormt. Flere plasser kom de til store innvendinge sjøer, de fant dryppsteinene og kom seg ut i levende live. En 6. del av grottene er åpne for turistene. Resten er for forskere og andre tøffinger. Vannet som renner her er så surt at det legger igjen avleiringer – derfor vokser dryppsteine litt, hele tiden. Men ikke mye. Det tar 10 år å lage èn millimeters lengde av en steintapp. Husk at det tar bare noen sekunder å ødelegge dem, så vær forsiktig – står det på skiltene ved inngangen.
Land of my fathers
Wales er en del av Storbritannia. Og regnes ikke konstitusjonelt som et eget land. De snaut tre millioner innbyggerne fikk ved et knapt flertall egen walisisk forsamling i 2000. Forsamlingen har ansvar for utdanning-, helse- og samferdsels-politikk og de har sin egen nasjonalsang; ”Land of my fathers”, som den heter på engelsk.
Verdens lengste stedsnavn
Det er et keltisk sus over nasjonalsangen og landskapet i Wales. Når du kommer ut av de mørke grottene og gruvene er det frodigheten og de grønne engene som møter deg. Selv om Wales kan skryte av å ha eget språk er ikke nasjonalismen og patriotismen særlig sterk. På skiltene står det på engelsk først og walisisk etterpå. Når du kommer til hovedstaden Cardiff så står det nettopp det, øverst på skiltet, og Caerdydd som byen også heter, under. Engelsk og walisisk er så fundamentalsk forskjellig språk at det er umulig å forstå en waliser når han snakker walisisk. Skriftspråket har nesten bare dobbelt konstonanter. Særlig glad er de i dobbelt l og dobbelt v er. Verdens lengste stedsnavn finner du i Wales. I nord finner du jernbanestasjonen med det enkle navnet Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch. Med sine 58 bokstaver er det kanskje ikke så rart at lokalbefolkningen kun sier Llanfairpwll. Hvorfor nasjonalismen ikke ble så sterk i Wales som i Skottland er det mange årsaker til, men waliserne står i det minste sammen på fotballbanen, men aller helst i nasjonalsporten rugby. Midt i hovedstaden Cardiff står Millenium stadium som ble ferdig til VM i rygby 1999. Dette er et prektig anlegg med 70 000 sitteplasser. Anlegget kan lukke igjen taket dersom det walisiske vinterværet krever det.
Carphilly Castle
20 minutters kjøretur fra Cardiff ligger Carphilly Castle. Nesten hele landsbyen Carphilly, med 30 000 innbyggere, er dekket av slottet. Da vi kom på besøk var det skuespill i gården. Entusiaster vil gjenskape atmosfæren som var da den mektige engelske baronen Gilbert DeClare bygde slottet på midten av 1200-tallet. Carphilly ble aldri noen kongelig slott fordi baronen sloss mot den sittende prinsen. Slottet har vollgrav og ble sett på som å være uinntagelid. En potensiell fiende måtte forsere 3 vindelbruer, 6 sprinkelporter og 5 sett med doble dører. Dette er britenes nest største slott, bare den konglige residensen, Windsor, er større. Gamle slagvåpen, kastemaskiner og katapulter er rekonstruerte her. Disse kan kaste objekter flere hundre meter ut over vannet som omkranser slottet. Dette blir demonstrert på slottet. På 1500-tallet forfalt slottet mye, og et av tårnene heller mer en det berømte tårnet i Pisa.