Velferstaten og lykken
Hendelsen med de to gjessene i Regents Park inneholder en bitteliten kjerne av ironisk sannhet. På femtitallet vokser det opp en generasjon ungdom som for første gang har muligheten til å «shoppe» opplevelser, impulser og erfaringer. Slik våre to fjærkledde beundrere shopper etter mat, og enda mer mat i Regents Park.
Et vesentlig moment i velferdsstaten er nettopp å koble karriere og livsvalg fri fra byrd og klassebakgrunn. En hel generasjon ungdom innser nå at de er sikret en viss økonomisk uavhengighet. Og de er innstilte på å bruke uavhengigheten – med en gang.
Dyden om «utsatt behovstilfredsstillelse», påbudet om å arbeide og spare til man har «gjort seg fortjent» til det man ønsker seg – denne dyden står for fall. Og den befinner seg ennå på god avstand fra vår hverdagsmoralske standard.
Hvis man i dag spør: «Hvor har velferdsstaten ført sine borgere de siste femti årene?» blir svaret: «Rett inn på nærmeste kjøpesenter»
David Hume
Hvis man hadde kunnet spørre David Hume (1711-76) om han kjente til noen fornuftige argumenter for å akseptere eksistensen av Gud ville han umiddelbart ha sagt: «Nei». Hume skrev sine teologiske skrifter omkring 1750 – men han ville ikke ha tekstene publisert før etter sin død.
Hume var en klok mann, han overlot sine skrifter til vennen, økonomen Adam Smith, som i sin tur publiserte dem etter at Hume var gått til de filosofiske jaktmarker.
I tradisjonell teologi har det en viss hevd å anta at Vårherre bidrar vesentlig i våre liv. «Gi oss i dag vårt daglige brød» heter det i Fadervår. Men hva skjer når velferdsstaten de facto sørger for at borgernes bønner blir hørt og innbyggernes primærbehov oppfylte? Uten at de behøver å gå i kirka på søndagene.
Dette skiftet av «forsørger» slår en kile inn i forholdet mellom stat og kirke, forestiller jeg meg.
Man kan si at David Hume er en av flere syttenhundretallsfilosofer hvis tenkning aktualiseres med framveksten av velferdsstaten etter nittenfemti. I England så vel som i de skandinaviske og europeiske demokratiene.
Musikken
Knut Borge presenterer to sjernenummer i denne siste utgaven av Studio Sokrates om jazz og filosofi i London. Tubby Hayes, tenorsaxofonisten, ble ikke mer en 38 år gammel. Men han blåste seg inn til en klar plass blant stjernene på jazzens himmel, blant annet med det nummeret vi spiller i dagens Studio Sokrates; "You for Me".
Johnny Dankworth og Cleo Lane samarbeidet om å kle Shakespeares sonetter i jazzdrakt - "Shall I compare thee to a Summers day?" setter punktum for dette britiske eventyret fra sokratestrioen,
De av dere som bruker Spotify finner musikken her:
