Nøkternt om germanerne

Svenske Tore Janson er egentlig professor i latin, men har også jobbet mye med afrikanske språk. Derfor er det ikke rart at han vier en tredjedel av denne boken til språklige fellestrekk, som vel kanskje er det mest håndfaste beviset på at vi som bor her i Norden har noe felles med tyskere, nederlendere, og englendere.

Da germanerne virkelig var på moten

Om dette hadde Heinrich Himmler, Adolf Hitler og resten av den nasjonalsosialistiske eliten som kjent en annen oppfatning. I sitt kapittel om "mytene" rundt det germanske, redgjør Tore Janson for hvordan Heinrich Himmler valfartet til Norge i 1941, for å studere den nordiske rasen som var den mest "rene" og velutviklete av de germanske rasene. I sin fremstilling av disse årene da germanerne virkelig var på moten i Europa, er Janson overraskende kortfattet.

Støtter seg til norsk bok

Beskrivelsene av Himmlers ferd gjennom Norge lener seg tungt på Terje Emberlands og Mattew Kohts standardverk «Himmlers Norge. Nordmenn i det storgermanske prosjekt» (Aschehoug 2012).

Tore Jansons hovedpoeng er at germanerne, i motsetning til romerne, aldri definerte seg selv som gruppe. De forble langobarder, kvadere, burgundere, rugiere og gotere - for å nevne noen av de ulike germanske folkegruppene Janson introduserer oss for i denne boken.

Slaget ved Teutoburgerskogen

Germanerne ble altså definert av andre, ikke av seg selv, og da spesielt av den romerske historikeren Tacitus. Hans tretti sider lange verk «De origine et moribus Germanorum» (om germanernes seder og skikker) ble oppdaget av en italiensk skriftlærd i renessansen, og er den dag i dag en hovedkilde til germanerne i antikken. Senere dukket det opp enda et verk med tittelen «Annales», der Tacitus fortalte om da den germanske høvdingen Arminius ledet en allianse av germanske grupper mot romerne og beseiret dem i Teutoburgerskogen i år 9 e. Kr. Dette slaget ble det snakket om i det tyskspråklige området, og plukket opp som germanske "skapelsesmyte" av alt fra Luther via brødrene Grimm til Wagner og Hitler.

Det er allikevel interessant når Janson påpeker at Hitler egentlig bare var måtelig interessert i å pusse støvet av gamle myter om forhistoriske germanere. I sine planer om å lage et germansk tusenårsrike var den tyske føreren egentlig mer inspirert av romerriket, som i motsetning til germanerne hadde klart å samle seg til ett rike under en keiser.

Begrenset kildetilfang

I sin jakt etter faktiske spor etter hvem germanerne var, må Tore Janson konstatere at kildetilfanget er begrenset. Mens Tacitus skrev sine tekster på latin, og Cæsar bygget sin romerske sivilisasjoner (som var avhengig av et felles skriftspråk) var krigerfolkene øst for Rhinen lite interessert i å bygge opp avanserte bysamfunn og en egen skriftkultur.

Allikevel finnes det, og fantes det et behov for å knytte an til fortiden, og da ble det til at "vi", ble definert av det vi ikke var, nemlig romere med et latinske skriftspråk.

Denne historien forteller Tore Janson nøkternt og uten dikkedarer. Muligens på grensen til kjedelig, men ikke uten et visst glimt i øyet. Den jordnære fortellerstilen kan også kanskje ses på som et bevisst grep fra Jansons side. Det tjuende århundret har vist at det ikke kommer mye godt ut av å "sprite" opp fortellingen om vår germanske fortid.

"Det er mulig å blåse i historien, men den forsvinner ikke for det", skriver forfatteren med en karakteristisk understatement. Samtidig, mener Janson, «lærer vi ikke hvem vi er gjennom å studere svensk (eller i vårt tilfelle norsk) historie.

"Den handler om dem som levde da, ikke om dem lever nå", skriver Tore Janson, og går dermed på tvers av gjengse oppfatninger om at det viktig å studere fortiden, for å forstå hvem vi er nå.