NRK Meny
Normal

Mye moro - mindre alvor

Henrik H. Langelands store suksess fra 2003, «Wonderboy», har fått sin oppfølger i «Fyrsten». Det er riktig underholdende, men svakere i alvoret.

Henrik Langeland
Foto: Eikesdal / Dagbladet

Se for deg Christian von der Hall, selveste «Wonderboy», et drøyt ti-år etterpå: medierytteren som steg så bratt mot stjernene og falt brattere; som en mammons Ikaros. Da var han 34. Nå er han 47. Konkursen er historie, han er på beina – med nytt firma. I kommunikasjonsrådgiversvingen, få ansatte og fet kundeliste; Røkke, Lockheed Martin. Den engeste krets ved statsministerens kontor og i Arbeiderpartiets Jens- og Jonas-ledelse er vennskapelig og uoffisielle mottagere av gode råd. Ungene er blitt tenåringer, han har igjen respektabel bolig nær marka er tre-årig klassevinner i Birkebeineren. De kaller ham Fyrsten og nå vil han inn i politisk rådgivning også – så innflytelsen blir komplett. Høyres valgkamp 2013. Det blir vanskelig.

Godt fortalt

fyrsten

«Fyrsten» er fremfor alt en godt fortalt røverhistorie fra det moderne Norges overflødighetshorn av avsindig ressursbruk og kullsviertro på at penger kjøper alt som er verdt å eie – makt og innflytelse inkludert. Henrik H. Langelands sterkeste kort som forfatter er da også talentet for regissering og fortelling av historier. Selv der de seneste bøkene hans kan ha vesentlige svakheter, drar den fortellertekniske elegansen leseren med.

Som samfunnssatire?

Velger vi å lese Langelands roman som en rendyrket underholdningsroman, er det med andre ord ikke mye å utsette på hverken historien eller håndverket. Gir vi boken en sjanse som noe mer og viktigere, er bildet mer komplisert. Som aktuell samfunnssatire betraktet, og det er nok hensikten, er «Fyrsten» en roman med noen skavanker. En av dem er et viktig premiss for handlingen. Vi skal ikke røpe noe her, men et avgjørende brekk i historien forutsetter at en viktig side ved Halls virksomhet er ukjent. Det er det vanskelig å se at den er.

Ting, ting og ting

Forfatteren har lagt ned en svær research i tingenes verden – en sentral del av hovedpersonens liv. Langeland insisterer imidlertid på å servere resultatet ubeskåret, type, modell og finesser inkludert: en endeløs liste av produktplasseringer – bil, armbåndsur, vinene, skiene, skjortene, skoene. Det er som å lese Jan Guillous Hamilton-bøkernår det skal skrives om våpen; det vil ingen ende ta. Morsomt lenge, men forutsigelig etterhvert.

Nøkkelromanen

Problematisk blir dette grepet først når vi kommer til nøkkelromanelementet og name-droppingen fortsetter der: «Fyrsten» befolkes av et stort antall mennesker fra den virkelige verden: politikere, næringslivskjendiser og en lang rekke journalister, kommentatorer, pr- og kommunikasjonsfolk. Også det morsomt et stykke på vei. Men; i dette mylderet av ting og folk som utvilsomt vil ha moro av å lese eget navn, hviskes noe av skillet mellom forfatter og hovedperson ut. Det oppstår uklarhet om hvem som snakker? Forfatterens distanse til tema og objekt blir liten – og denne leseren lurer på hva Langeland mener, hva han vil.

Det gamle og velkjente fenomenet, Norge som et lite land, entrer også denne teksten og bringer et lite ubehag med seg; Den glattheten som preger miljøene boken beskriver, truer med å omfatte boken selv. Hvis vi altså tar for gitt at «Fyrsten» også vil si noe vesentlig om det som i siste instans handler om demokrati, kjøp og salg av makt og velgernes vandring mot sidelinja.

Leser seg selv

Når alt det er sagt; «Fyrsten» er en svært underholdende bok som nesten leser seg selv i alt sitt veldisponerte driv. Overraskende nok; underveis registrerer jeg et ønske om at Christian von der Hall skal klare seg denne gangen.