For første gang høres BigBang ut som et liveband på plate. Foto: Jørn Gjersøe, NRK.
BigBangs sjef Øystein Greni er meget mulig rock-Norges mest karismatiske frontfigur, og konsertene til BigBang har lenge vært noe av den beste rocken man kan oppleve på en scene her til lands. Så langt har derimot platene til BigBang manglet energien og trøkket gruppa borger for live, mest fordi låtmaterialet ikke har vært bra nok,
Sørstatsrock
Allerede på åpningssporet «Saturn Freeway» skjønner man at noe har skjedd med BigBang siden sist. På deres femte studio-CD «Poetic Terrorism» fremstår Greni som en moden låtskriver og en uanstrengt vokalist. Den funky og rocka hvite soulen og bluesen som preget bandet før, er tonet ned til fordel for smekker og luftig vestkyst-inspirert pop og tyngre sørstatsrock à la Crosby, Stills, Nash & Young og The Allman Brothers.
Rufsete og melodiøst
I takt med tiden serverer BigBang rufsete og melodiøs indierock. Også dette kommer Greni godt fra. «Wherever you are» slutter av med et saftig og overstyrt gitarløp som minner oss om det heftigste gitar-øset fra 80- og 90-tallet og indierock-grupper som Dinosaur Jr.
Skutt blink
Man kan gjerne spørre seg om vitsen med å lytte til unge norske band som BigBang, Jim Stärk og Euroboys i dag, ettersom musikken deres er blitt gjort på upåklagelig vis av store rockeartister gjennom de siste 30 - 40 år. Uansett åpner de opp denne musikken for nye yngre lyttere. BigBang er røvere på å turnere klassiske rockehistoriske riff og melodilinjer, og denne gangen har bandet skutt blink med en plate som er både ambisiøs, sympatisk og radiovennlig.
Kulturnytt, NRK P2, 12. april 2005.