Roger Waters har aldri vært av det beskjedne slaget. Hans musikk har helt siden tidlige Pink Floyd-dager vært preget av konseptuelle utforskninger av det lille menneskets plass i en verden dominert av autoriteter, maskiner og annet uhumske.
Sansebombardement
Måten han har valgt å presentere sine visjoner, vyer og fobier på, er gjennom storslåtte og til tider stormannsgale verk. Hvor den suggererende musikalske pompøsiteten nærmest voldtar lytteren, mens animasjoner og andre audiovisuelle virkemidler bombarderer sansene og omskaper konsertene til totalopplevelser.
Det var dette de 8500 fansen forventet, men i lange perioder var det også alt de fikk, da Roger Waters (57) fredag endelig sto på en norsk scene for aller første gang.
Små maur
En urban skyline strakk seg mot stjernehimmelen, da Roger Waters entret en opphøyet plattform i bakkant av scenen, og med sin bass slo an tonene til åpningslåten "In The Flesh".
Men Waters litenhet mot det gedigne bakteppet og anonymiseringen av de øvrige musikerne - mens Gerald Scarfes animasjon med vandrende hammere ruller over teppet - sender samtidig ut paradoksale fremmedgjort-signaler.
Roger Waters serverte for det meste løskrutt (foto: Morten Holm / SCANPIX).
Det er som om verken Waters eller de ni musikerne egentlig spiller noen rolle i dette showet. De blir redusert til små brikker i en stor maskin når buldrende helikopterlyder høyt oppe under taket fyller Spektrum og sirkler rundt oss.
Tam start
De verste effekteksessene - med flygende griser og liknende - har han overlatt til sine fiender i Pink Floyd. Waters sparer likevel ikke akkurat på kruttet i innledningen, men dessverre blir det for det meste løskrutt.
For til tross for at det er pompøst og svulstig så det holder, blir det også overraskende tamt. "Another Brick In The Wall" blir langt fra den suggererende og forførende murbrekken som megahitstatusen egentlig tilsier.
Og verre blir det. Ikke en gang bombesmellet på scenen og det visuelt-virtuelle flykræsjet i "Get Your Filthy Hands Off My Desert" er kraftig nok til å vekke tilskuerne, og da Snowy White i "Dogs" legger ut i en lengre gitarsoloseanse uten retning og fokus, værer vi den helt store katastrofen. Waters er i ferd med å bli fremmedgjort, anonymisert og knust i sitt eget kreative univers.
Løftet kommer
En drøy halvtime etter konsertstart skjer det imidlertid noe. For første gang klarer Waters å bygge opp en suggererende stemning som suger tilskuerne inn i musikken og showet. Og omslaget kommer med 60-talls perlen "Set The Controls For The Heart Of The Sun", som ledsages av gamle bildeserier fra den gangen Pink Floyd var unge og Syd Barrett fortsatt var med dem.
I tidsriktig ånd renner psykedeliske bobler over bakteppet, og danner stadig skiftende og flerfargede mønster i ustrukturert kaos. Som en varm påminnelse om "Set The Controls"-periodens utflytende lekenhet, men også som en brutal påminnelse om at det var nettopp i denne perioden Syd Barretts psykedeliske eskapader ble så voldsomme og utflytende at han aldri landet og gjenfant fotfestet på denne siden det mentale gjerdet.
Mens tankene streifer i retning Barrett, benytter Waters anledningen til å la nesten hele "Wish You Were Here"-albumet rulle framover i majestetisk massiv og mastedontisk prakt. Alt mens bakteppet fylles med flere bilder av Syd og diverse scenesymboler som vanskelig kan tolkes som annet enn Waters hyllest til Pink Floyds "crazy diamond". Noe også titlene i sangsekvensen "Shine On You Crazy Diamond", "Welcome To The Machine" og "Wish You Were Here" understreker.
Mister litt
Etter pausen prøvde Waters å ta opp den magiske tråden fra "Wish You Were Here", men uten helt å lykkes. For selv om "Dark Side"-trilogien "Breathe", "Time" og "Money" ble framført med klinisk presisjon og snert, ble de også litt vel sterile for at den suggestive kraften skulle omvandles til magisk energi.
Selv om Roger Waters framførte trilogien ”Dark Side”- ”Breathe”, ”Time” og ”Money” med klinisk presisjon og snert, ble de også litt vel sterile for at den suggestive kraften skulle omvandles til magisk energi (foto: Morten Holm / SCANPIX).
Og selv om voldsomme vibrerende lydeksplosjoner skapte voldsomme taktfaste ovasjoner i "Perfect Sense", var smellet mer påtakelig enn substansen. Og da "It’s A Miracle" ble ledsaget av en animasjon med en apatisk ape foran tv'en, var det ikke fritt for at vi opplevde at den symbolmettede filmen om konsum og fremmedgjorthet på mange måter slo tilbake på opphavsmannen.
Stemningsfull stigning
På veien inn mot mål fokuserte Waters i stor grad på materiale fra sin solokarriere (uten at vi akkurat ble "Amused To Death" av å høre den), før den gamle legenden vendte tilbake til Pink Floyd og gamle "Dark Side"-dager i en stemningsmessig stigning med klimaks i avslutningen med "Comfortably Numb".
Sistnevnte "Wall"-sang for øvrig med en god, gammeldags klassisk gitarduell mellom Chester Kamen og Snowy White, som slo langt bedre og publikumsvennlige gnister enn det ene ekstranummeret – og kveldens eneste nye låt - "Flickering Flame".