Av:
Leif Ekle
Finn Iunker
Fortellinger
Cappelen 2006
I den grad Finn Iunker kan sies å ha et navn, må det være som dramatiker – og da først og fremst utenfor Norge. Finnes det rettferdighet til – noe som kan diskuteres – bør denne situasjonen endre seg radikalt etter «Fortellinger»; årets lite pretensiøst navngitte bok med nettopp tre fortellinger. Jeg vil se den leser som ikke finner nok å glede seg over her.
I alle de tre historiene møter vi en mer eller mindre unge mann på litt ulike tidspunkter litt før og litt etter skiftet fra 1980- til 1990-tall. For alt jeg vet, kan det godt være samme mann; kanskje er det til og med forfatteren selv, lettere forkledd? I seg selv intet viktig spørsmål, men samtidig er dette lille spillet såpass kløktig-diskret gjennomført at det tilfører et lite interesse-element i seg selv.
Rotløshet
Uansett; det er en rotløs, for ikke å si noe troløs, herremann vi får med å gjøre. Fast besluttet på å bli «fri borger», fri mann og alt det der får han for eksempel panikk en dag og reiser til New Zealand. Til Marit, piken der hjemme, får han ikke ringt om dette forsettet – ikke før det er nokså mye for sent.
Det er nærmest umulig å berette mye om handlingen i disse fortellingene – ikke uten å ødelegge moroa for den kommende leseren, men det reises og det gjøres på artig, rørete vis. En sen åttitallssommer tar oss til fiskebruk på Færøyene. Til liv i hybelhus og forlatt container, meningsløshetens gleder ved fileteringsanlegget. Vi har nevnt New Zealand, men ikke nestenbehovet for å slå sjalu ektemann ihjel med spade. I Egypt er det like vanskelig å finne retningen som ellers.
Filmatiske klipp
Det fortelles i biter og stykker – fragmentarisk, kanskje – dramatikeren kommer til syne i den elegante måten Iunker klipper fra bilde til bilde, som en annen filmregissør, mens helheten vokser frem i summen av alle bitene.
Iunkers prosa er nærmest formell; konservativ på grensen til riksmålet, noe som ikke forhindrer en spill levende billedstrøm – et bildemakeri som i enkelte stykker gir følelsen av å lese et godt filmmanus, der de beste brokkene spilles av for det indre øye med stor livaktighet.
Minner om Ulf Lundell
På dette planet har også Iunkers tekster mye av rock n´roll-romanens særpreg. I all famlende reising og mellom haltende menneskelige relasjoner er det lett å assosiere til en ung Ulf Lundell. I beslutningsangsten; til John Fantes Bandini (snart på film) der han i begynnelsen av "Ask the Dust" løser sine akutte økonmiske problemer med besluttsomt å gå til sengs og slukke lyset.
Dermed er det også fristende, i denne tiden da alt språklig skal være lov og gøy, å holde frem Iunker som eksempel på at det kan være greit å holde seg med skriftspråk. Tross alt.
Finn Iunker har i alle fall gjort sin jobb med stil og jeg hadde nær sagt; bravur.
Boktilsynet, NRK P2, onsdag 19. april 2006