Sangstjernen som ikke kunne synge

25. oktober 1944: Musikken er smektende, danserne grasiøse, kulissene utsøkte og detaljrike og det samme er kjolen og hodepynten til operasangerinnen.

Det ærverdige operahuset Carnegie Hall i New York er utsolgt og folk har stått i kø langt ut på gaten for å overvære konserten med sopranen Florence Foster Jenkins (76).

Men tonene som kommer ut når hun åpner munnen og begynner å synge?

De er skjærende falske.

Du har kanskje sett kinoplakatene til «Florence Foster Jenkins»-filmen, med Meryl Streep i hovedrollen?

Eller, husker du Solo-reklamen med Olga Marie som sang «Hurra for deg»?

Det er ikke helt ulikt. Dette er også ekte.

Florence Foster Jenkins var en tonedøv operastjerne. Eller, det hørtes i alle fall sånn ut.

Men, den amerikanske sopranen ville, trodde og mente bestemt at hun hadde et stort talent.

Manglende rytme og tilsynelatende total umusikalskhet, hindret henne ikke i å synge – offentlig – til stående applaus.

Hvorfor?

I en ny tysk dokumentar om den fascinerende kvinnen møter vi blant andre historikeren Gregor Benko. Han kjenner «Foster Jenkins-fenomenet» godt.

Benko beskriver en bortskjemt sosietetskvinne med enormt mye penger.

Og det var alle pengene, samt et meget godt kontaktnett, som gjorde det umulige mulig.

Jenkins investerte store deler av farsarven (som hun fikk i godt voksen alder) i sangtimer, med morens velsignelse – mot ett løfte:

«Du må aldri opptre offentlig.»

Jenkins sang nemlig aldri så lenge faren levde.

Hun ville studere musikk utenfor USA. Han nektet å betale. Uansett; løftet hun skal ha gitt sin mor viste seg å ikke være verdt all verdens.

Som gift kvinne omga Jenkins seg med mange menn, noe som var utypisk for 1930- og 40-tallets kvinner.

En av dem var den unge briten St. Clair Bayfield (Hugh Grant i spillefilmen).

Han var hennes manager og var alltid ved hennes side.

Bayfield beskrives som sangerinnens «hemmelige våpen». Han ga det hun gjorde et skinn av profesjonalitet.

– Ellers ville hun framstått som fullstendig latterlig, sier Benko.

Litt som i eventyret om Keiserens nye klær, støttet både ektemannen og manageren henne i alt hun gjorde, visstnok uten noen gang å komme med noen form for vennlig ment kritikk.

Rammene for konsertene hennes var meget profesjonelle. Ingenting ble spart på og alt skulle se flott ut for publikum.

Det var alltid utsolgt. Publikum elsket henne.

Men; hun kontrollerte hvem som fikk lov til å kjøpe billetter.

Gjennom sitt engasjement i de mange dameklubbene som drev med veldedighet, utviklet hun en stor og tilstrekkelig innflytelsesrik omgangskrets.

Konsert-anmeldere var ikke velkomne.

Under forestillingene ble publikum bedt om å bryte ut i stående applaus og jubel om trangen til å le ble for overveldende.

Hennes konsertpianist og instruktør Cosmé McMoon fortalte i et intervju med amerikansk radio i 1954 at han ikke trodde hun var i stand til å høre sangen sin i riktig toneleie.

Publikum skal nesten alltid ha forsøkt å unngå å le åpenlyst av henne. De ville ikke såre henne. Det var en uskreven lov under konsertene.

Jenkins på sin side skal ha følt at hun lot folk nyte skjønn musikk og blomster i vakre omgivelser på konsertene, som hun ofte sponset selv.

Derfor ergret det henne hver gang noen i salen lo eller hånte henne som artist.

Men hun avfeide det: Enkelte publikummere er ubegavede og enfoldige.

Stinn brakke

Tilbake til høsten 1944. Florence Foster Jenkins holdt det som ble både hennes første og siste konsert i selveste Carnegie Hall i New York.

Til nå hadde hun og hennes nærmeste hatt regi og kontroll på opptredenene.

På denne konserten derimot kunne hun ikke hindre kritikerne i å være til stede.

Ifølge historikeren Benko nådde Jenkins' innbilskhet sitt klimaks med denne konserten.

Til nå hadde hun oppnådd nesten alt hun ønsket seg, bortsett fra å bli anerkjent som en sanger av internasjonalt format.

På den tiden betalte man Carnegie Hall leie, og bestilte hva man trengte når det gjaldt scene, kor, vakter og lys.

Resten var opp til en selv, og det var veldig vanskelig å fylle salen, forteller arkivsjef ved Carnegie Hall, Gino Francesconi.

Det vi i dag kan finne fra kvelden, finner vi i samlingene til New York Public Library.

Det er selve programmet, og et fotografi. Bildet viser ikke Florence Foster Jenkins, men et publikum som synes å storkose seg.

Død

Og det var fullt hus. Og det var stormende jubel.

Anmeldelsene dagen etter derimot, var skrekkelige.

– De forsto seg ikke på henne. De skulle ha brukt en annen målestokk for vurderingen sin og ikke anmeldt henne som om hun var Tabaldi eller Callas, sier performance-artisten Davie Lerner, som overvar flere av Jenkins' konserter og som er med i dokumentarfilmen.

Florence Foster Jenkins døde fem uker etter konserten og slakten i pressen.

– Hun var sønderknust mot slutten. Men vi bedrar oss selv alle sammen, og det er interessant å tenke på; «hvordan ser jeg på meg selv og hvordan ser verden meg?»

– Jeg elsker skamløsheten hennes og jeg tror det er derfor vi er fascinert av henne fortsatt, sier Lerner.

Hvordan hørtes det egentlig ut?

Musikerne Jenkins opptrådte sammen med, skal ha justert seg for å kompensere hennes manglende rytme og evne til å holde tonen.

Det er vanskelig å vite om noen fortalte henne «sannheten» om de manglende musikalske evnene hennes. Det gjorde i alle fall ikke den faste pianisten hennes, Cosmé McMoon.

– Etter hennes død fortalte han at han angret på det, forteller historikeren Benko

Det er også blitt spekulert i om Jenkins hadde syfilis, og at sykdommen eller medisineringen kan ha påvirket nervesystemet og hørselen hennes.

– Hun kan ha hørt noe annet enn oss andre – rent og av høy kvalitet, undrer Davie Lerner.

Eller var det et stunt?

Men Lerner lurer også på om hun hele tiden var klar over hva hun gjorde. Hun ville jo bli en berømt sanger, og det ble hun, påpeker han.

– Hun var oppriktig og det smittet over. Man måtte bare respektere henne for at hun var så fast i troen. Hun var veldig glad i opera og ville så gjerne tilhøre den verdenen, at hun overbeviste seg selv om at hun kunne klare det, sier Lerner.

• SE DOKUMENTAREN HER:

• Les anmeldelsen av spillefilmen «Florence Foster Jenkins» fra Filmpolitiet:

«Historien i Florence Foster Jenkins er for god til å være sann, rent bortsett fra at den faktisk ER sann. Regissør Stephen Frears (Farlige forbindelser, High Fidelity, The Queen) har laget en festlig film om en helt spesiell og tonedøv sanger, med Meryl Streep og Hugh Grant i sympatiske roller.»