Av:
Inger Marie Kjølstadmyr
Kjetil Bjørnstad
«Flammeslukeren Ole Bull - en livshistorie»
Aschehoug 2005
Ketil Bjørnstads dokumentarromaner om Oda Krogh, Edvard Munch og Hans Jæger har blitt godt mottatt både i Norge og resten av Europa. I høst er Bjørnstad ute med nok en dokumentarroman, nå om Ole Bull. Dette er en lettlest og underholdende bok. Den er dessuten interessant som kulturhistorisk verk. Men som litteratur er den ikke imponerende.
Tabloid klisjé
Bjørnstad skildrer Ole Bull som en blakk, nevrotisk kunstner. Han framstår nærmest som en kunstnerklisjé. Fiolinisten er en forfører med stormannsgale ideer. Han reiser verden rundt og blir hyllet, mens kone og barn sitter alene hjemme i ensomhet og fattigdom.
Det virker som forfatteren vil gjøre denne livshistorien skandaløs, og fremstillingen blir derfor ganske tabloid. Boken inneholder for mange gjentakelser av Bulls blanding av fantastiske og forferdelige egenskaper. Den mangler psykologisk dybde.
Andre trekk ved boken er understreker også det tabloide løssalgpreget. Boken består blant annet av mange uttalelser fra Bulls samtidige. Slik får vi presentert ham fra flere synsvinkler. Men på denne måten beveger vi oss hele tiden bare omkring fiolinisten og kommer ikke innpå ham.
Informativ
De ulike samtidige stemmene skaper imidlertid noe gåtefullt omkring kunstneren. For hvor ille var han som person? Og hvor fantastisk var han egentlig? Det enes de ikke om, og det er interessant.
Boken er rik på informasjon om kulturlivet i Norge på 1800-tallet. Det er dessuten fint at Bjørnstad trekker frem Bull, den verdenskjente kunstneren, som i dag sjelden omtales. Detronisering av helter er i utgangspunktet bra, men i boken om Bull blir mannen det handler om mer en klisjé enn et menneske. Og det var vel ikke meningen?
Kulturnytt, NRK P2, 18. oktober 2005
Se også