Det er hardt å være barn og ungdom i Norge i dag, skal vi tro barnelitteraturen. Der er skolen et sted hvor jentene oppretter klikker og stenger noen ute. De rikeste er de mest populære, de er også alltid ufyselig selvopptatte og ekskluderende. De mindre bemidlede, derimot, de med foreldre som sliter økonomisk eller psykisk, de kan bare drømme om å være med i gjengen. Som oftest må de svike en enda mer uglesett venn, før de skjønner at nettopp denne vennen er mer verdt enn de falske og overflatiske trendsetterne.
Moralsk oppbyggelig
Det er noe fint i at norske forfattere snakker opp særingene, slik Iben Akerlie gjør i «Lars er LOL» eller Gudrun Skretting gjør i bøkene om Anton. Vi vil jo så gjerne heie på underdog'en. Vi vil vise at alle mennesker er like mye verdt og at man ikke skal la seg presse av andre, men ta sine egne valg. Men er de rike og populære alltid slemme? Og er de utsatte alltid de moralske vinnerne?
Malen i Marianne Kaurins «Syden» er velbrukt. Det betyr ikke at boken ikke er god.
Ina bor med Mamma i Titten borettslag, også kalt Dritten, på grunn av blokkenes kummerlige utseende. Det er sommer. Alle de andre i klassen skal på eksklusive ferier i utlandet, bortsett fra Ina, som må være hjemme siden Mamma må følge et NAV-kurs i håp om å få seg jobb.
Noen far er det ikke snakk om, bare Bestemor, som ikke orker å høre om noe som er trist og leit.
Så Ina begynner å lyve.
Å ville være en av gjengen
Hun dikter opp bestevenninnen Maria, så mamma skal tro hun har noen å være sammen med. Til klassen sier hun at hun skal til Syden. Den ene løgnen tar den andre. Men selvfølgelig kommer sannheten for en dag.
Det er etter at Ina hele sommeren har lekt Syden i en tom vaktmesterleilighet sammen med raringen Vilmer. Vilmer har verken kule klær eller penger, men han har integritet. Ina vil ha venner som trekker henne opp, ikke ned. Vilmer får være en hemmelig Syden-venn. Men hva skjer når ferien er over?
Ina er tydelig. Med få setninger, der Ina teller antall flyttinger, leiligheter og klasser hun har hatt i livet, får Kaurin fortalt at Ina har store utfordringer. Ubehagelige følelser skildres fint: Vi kjenner igjen konflikten når ønsket om å passe inn presser frem løgn som midlertidig, men forrædersk løsning.
Marianne Kaurin lar elleve år gamle Ina og Vilmer være så barnslige de bare vil, når ingen andre ser dem. Kreativiteten får utfolde seg. Leken blir vakrere enn virkeligheten. Det liker jeg.
En rørende parallellhistorie bidrar til budskapet om hvor viktig det er å velge selv hvordan man vil leve og ikke la seg knuge av andres fordommer.
Passer for deg som:
skal begynne på ungdomsskolen
