NRK Meny
Normal

The Brave One

En engasjerende film med kloke refleksjoner. Men litt for mye Jodie Foster.

Jodie Foster i rollen som Erica Bain
Foto: Warner Bros./Sandrew Metronome Norge / Abbot Genser

 Jodie Foster kåserer hviskende poetisk om storby og storbymennesker i byens radio. Det gjør hun jevnlig som rollefiguren Erica Bain. Folk lytter.

Fire stjerner

Fire stjerner

Utvendig Foster

Filmen hviler på henne. Hun er til stede i sjelegranskende nære bilder hele tiden. Jodie Foster er ganske god. Men mye av det Jodie Foster gjør er mer innlært og utvendig, enn oppriktig følt. Hun føler ikke synlig når hun er tett på den hun elsker, for eksempel. Selv om alt annet forteller oss at han er den ene og store kjærligheten.

Men hun er dreven. Da hun dukket opp på norske kinoer for 31 år siden med vesentlige roller i ”Taxi Driver”, ”Bugsy Malone”, ”Freaky Friday”, ”Echoes of a summer” og ”The Little girl who lives down the lane”, alle filmene i 1976, hadde hun allerede 8 års og 30 TV-rollers erfaring. Hun begynte som sju-åring.

Hun er fortsatt velholdt og glatt i huden. I denne rollen er hun spenstig gutteaktig.

Fra The Brave One
Foto: Warner Bros./Sandrew Metronome Norge / Abbot Genser

Renser bort skitten

Jodie Foster er filmens styrke og svakhet. Terrence Howard spiller bedre, men rollen hans har mindre vekt. Han er politimann. Hun er en ødelagt kvinne som kjøper pistol. Hun mister mannen hun skulle gifte seg med. Når hun kommer til seg selv, nesten, blir radio-historiene mer personlige og resten av livet hennes mer dramatisk.

Historien er ellers utmerket håndtert av regissøren Niel Jordan. Den er utmerket tenkt også. Kvinnen synes ikke samfunnet gjør nok for å rense bort skitten. Hun gjør noe med det selv. Om det ikke ligger en overveielse bak, så er det en følelse som rir henne.

Det er flere banditter der ute.

Engasjerende

Mens hun utøver sin misjon, blir hun kjent med etterforskeren som arbeider med slike saker. Hun intervjuer ham på radio også.

Vi bryr oss. Det er mye i beretningen som ikke står til troende, men tankene og de moralske dilemmaene engasjerer. Og psykologien. Dessuten ligger det mye i bildene som underbygger spenningen, i fargene, gateinteriørene, lys og mørke i byen... Ikke i musikken, den er i overkant manipulerende.